Jeg titter ut, dagen er grå, med et lett regn i lufta. Passer som hånd i hanske til dagens formål. Men jeg har time først klokka to på ettermiddagen, hvordan skal jeg få minuttene og timene til å gå, slik at jeg kan sette meg i Colten og kjøre av sted. Det er tross alt en viss lindring i kjøringa, kanskje blir det Händel og hans velsignede barokk-konserter som må ta drittjobben i dag også, med å holde meg sånn noenlunde oppreist, der jeg sitter bak rattet. Country kommer ikke på tale, slik situasjonen er.

Og hva er så situasjonen? Jo, det har seg slik at jeg for et par måneder siden, etter en helt ordinær fjelltur, følte meg litt svimmel, pulsen var en tanke ujevn, og hjertet hoppet og spratt helt utenfor takt og god tone. Jeg kjørte en lang rekke scenarioer gjennom hodet, uten å finne den endelige forløsende forklaring. Det mest nærliggende, tenkte jeg, var at hjerteklaffen hadde åpna seg enda mer…

Les resten av blogginnlegget her.