(Østlendingen)

Etter at bjørnen dro av sted svartnet det helt for han. Han hadde ikke tatt av sikringen på Magnum-rifla kaliber 338, og våknet mange timer senere, klar til å skyte bjørnen.

Kunne skutt av seg foten

– Geværløpet pekte rett mot tåa mi og jeg kunne skutt av meg foten. Når jeg sto opp etterpå og kikket rundt teltet var det ingen spor av bjørnen i sikte. Men teltet hadde blitt revet ned av bjørnen og jeg visste at det var ingen drøm.

Villmarkingen er ikke den som helst skryter av egne nær døden-opplevelser i møte med ville dyr. Men brunbjørnen som stakk hodet under teltgulvet i villmarka i Alaska da han var 23 år, ble en svært skremmende og skjellsettende episode som han aldri glemmer.

15. oktober i fjor gikk han av med pensjon etter 12 år som viltforskningssjef ved Alaska Departement of Fish & Games i Fairbanks.

Allerede 1. november begynte han i ny stilling som førsteamanuensis i viltforvaltning ved Høgskolen i Innlandet, avdeling Evenstad.

– Jeg søkte stillingen da Torstein Storaas pensjonerte seg og var heldig som fikk den. Det gikk veldig fort, men jeg har mange gode kolleger og venner på Evenstad og synes det er veldig hyggelig å være tilbake i Norge etter de gode årene i Alaska, smiler han.

Scott snakker med en norskamerikansk aksent som knapt er hørbar. Det er ikke så rart, ettersom han bodde 20 år i Norge, før han ble viltforskningssjef i Alaska.

15 av disse årene var han viltkonsulent i Norges Jeger- og Fiskerforbund, i tillegg til at han jobbet noen år i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Født og oppvokst i delstaten Washington i Tacona, og med en sterk drøm om å flytte til Alaska for å forske og jakte på elg, kunne han knapt vente til han var 18 år med å komme seg ut av huset. Karrieren som viltforsker startet på universitetet i Alaska midt på 1970-tallet.

Budsjett på en million dollar årlig

Der fikk han mange spennende erfaringer på sommerjobber hos Alaska Department Fish & Game, som er viltforvaltningsorganet i delstaten.

25 år senere var han tilbake i samme etat og jobbet igjen med noe av de samme kollegene fra sin tidligere karriere der.

– Det er mange interessante og fargerike folk som jobber i viltforvaltningen i Alaska, og noen av dem har jobbet i etaten i over 40 år. En av dem, Dick Shideler er nå 75 år gammel og har jobbet som grizzlybjørneforsker siden 1976. En annen, Joe Want som er 77 år gammel og pensjonert jaktguide fra Kodiak og Brooks Range er en skikkelig legende. Joe har vært drivkraften i et prosjekt som har bidratt til å minske feilskyting av fjellsau gjennom forskningsbaserte jegerinformasjon, sier Scott.

Han syntes det var en underlig følelse å være sjef for sånne som Dick og Joe som han beundret i sin ungdom.

Like stort som Frankrike

– Som forskningssjef ledet jeg en stab på cirka 10 forskere og hadde mange spennende forskningsprosjekter på elg, villrein, fjellsau, moskus, svartbjørn og brunbjørn. Jeg rådet over et budsjett på opptil en million amerikanske dollar årlig i indre og arktiske strøk i Alaska ved byen Fairbanks. Det er et område som er nesten like stort som Frankrike. Et prosjekt på elg ble prisbelønt som det mest langsiktige og framgangsrike forskningsprosjektet av sitt slag i Alaska. Vi forsket også litt på ulv, mår og jerv, sier Scott.

Den første brunbjørnen i sørøstlig Alaska som fikk radiosender noensinne fanget han og LaVern Beier med fotsnare på Green`s Creek, Admiralty Island i 1981. Beier har nå gått av med pensjon, men har i løpet av sin karriere fanget om lag 1.00 bjørner fra helikopter og ved bruk av fotsnare. Han er en av de råeste feltarbeiderne Scott har jobbet med.

Skremmende opplevelse

Episoden med bjørnen i teltet ved Yakut, Alaska endte heldigvis godt.

Det var bekmørkt da bjørnen trakk seg stresset tilbake og la på svøm i den samme elva som den kom fra. Neste dag skjøt Scott sin første elgokse i et terreng som var oversvømmet av flom. Bjørnen som oppsøkte ham var trolig på leting etter et tørt sted å sove.

– Jeg okkuperte et av de få stedene som sto over flomvannet, så han måtte vær så god finne seg et annet sted å sove, humrer Scott.

– Det var skremmende og er den eneste gangen jeg har besvimt. Da jeg våknet var det fullt dagslys, og jeg var gjennombløt siden det hadde øsregnet hele natten. Teltet kollapset over meg da bjørnen hadde snublet på alle bardunene, fortsetter han.

Noen dager senere kjørte han til en søppelfylling for å skyte en ung bjørn som hadde blitt angrepet av en annen bjørn. Den hadde flådd skinnet på hodet til den unge bjørnen, slik at det ene øret hang under kjeven. Om det var den samme bjørnen som besøkte han i teltet vet han ikke, men den virket mye større.

Veldig hissige bjørner

Alaska har cirka 40.000 brunbjørner og cirka 100.000 svartbjørner. Verdens tetteste bestand av brunbjørner er på Admiralty Island, der Scott og LaVern fanget den første forskningsbjørnen.

Kanskje fordi bestanden er så tett virker disse bjørnene veldig hissige. De kunne gjerne «angripe først og spørre etterpå».

Under forskningsprosjektet på Admiralty Island måtte han og LaVern skyte to brunbjørner på svært nært hold i selvforsvar sommeren 1981 og 1982. Etter det sluttet de å fange bjørner i fotsnarer. De gikk over til å fange dem fra helikopter, siden faren var så stor både for dem og bjørnene.

– Selv opplevde jeg aldri bjørneangrep der jeg måtte skyte i selvforsvar, men måtte noen ganger rette geværløpet mot bjørner som lett kunne ha utløst angrep på kloss hold, men ombestemte seg og gikk sin vei, slår Scott fast.

To drept av brunbjørn i år

Han har vært bare 5–8 meter fra bjørner så lå og sov tungt i to meter høy blåbærlyng som var så tett at de ikke så dem før bjørnene sto opp og begynte å oppføre seg aggressive. Den ene gangen hadde han lagt igjen rifla i leiren og hadde bare en pistol til selvforsvar.

– Når jeg pekte pistolen mot bjørnen som hissig klappet sammen tennene sine føltes det ut som det var en vannpistol. I år har to personer blitt drept av brunbjørn i Alaska, og som regel går det annethvert år mellom dødelige bjørneangrep. Da jeg var viltforskningssjef i Fairbanks opplevde de et par grufulle hendelser der en kvinnelig biolog og en hytteeier ble drept av svartbjørn i to forskjellige episoder. Hytteeieren ble delvis spist opp. Det var sterk kost, grøsser den erfarne viltforskeren.

Selve drømmejobben

Han beskriver jobben som viltforskningsleder i Alaska som drømmejobben. Alaska var et utrolig spennende sted å jobbe som gjorde at han fikk nye erfaringer og perspektiver på ting.

Scott har til sammen vel 18 års fartstid i Alaska, og har jobbet i de fleste hjørner av delstaten. Fra frodige gamle skoger sørøst i Alaska, høyfjellene i Alaska og Brooks Range, til arktiske strøk lengst nord og langt ute i øy-kjeden Aleutian Islands.

– Alaska er jo et sted der det som er hverdagslig er eventyrlig her. Villmarka er enorm. Vi kunne sette oss i et småfly for å taksere skogsbisoner i Shageluk og fløy over villmarka i fire timer, uten å se en eneste vei. Man må oppleve det for å begripe det. Jeg var privilegert som fikk lov til å jobbe med vilt der i så mange år og på så mange steder.

Moro å jobbe med studentene

Siden i fjor høst har Scott bodd med kona Julia og sønnen Nikolai (8) på Koppang. Han synes også stillingen som førsteamanuensis i viltforvaltning ved høgskolen på Evenstad er en drømmejobb.

– Jeg håper at jeg har mange gode år igjen og synes det er moro å jobbe med studentene og undervise i viltforvaltningsfaget. Jeg liker utfordringen med å skifte beite i voksen alder, smiler han.

Viltforskeren har fått 500.000 kroner fra Miljødirektoratet til oppstart av et forskningsprosjektet med GPS-merking av mår i Evenstadlia. Prosjektet har som må å starte opp på nyåret og skal etter planen vare i tre år. Hensikten er å estimere bestandstettheten og kartlegge mårens arealbruk og bevegelser i terrenget i forhold til habitatkvalitet og effekter av hogst.

Scott ansetter nå også en PhD-student som skal skrive doktorgrad basert både på GPS-data og data om mårens forekomster basert på kamerafeller og hårfeller.

– Mårhår kan analyseres for å identifisere enkeltindivider. Disse tre metodene vil bli brukt for å lage en metode for å kunne beregne tetthet av mår i et gitt terreng. Her kan man eventuelt se å effekter av beskatning, dersom mange driver med fangst av mår som et viltstelltiltak. Måren er en viktig pretador på skogsfuglegg og kyllinger. Derfor ønsker mange jegerforeninger og grunneierlag å forvalte både mår og rev til fordel for skogsfuglbestanden, forklarer han.

Doktorgrad på mår

Han tok doktorgrad på mår ved Norges landbrukshøgskole på Ås i 1997, med feltarbeid i to studieområder i Norge og Sverige i perioden 1989 – 1992. Med dagens bedre digitale kart og GPS-teknologi, vil han gjerne prøve å få svar på spørsmål fra det tidligere prosjektet.

– Dette er det første forskningsprosjektet hvor man setter GPS-sender på mår i Skandinavia, og det er en viss usikkerhet med om senderne vil fungere i tett barskog. Man må komme på kloss hold for å laste ned posisjoner fra halsband-senderne, og derfor har vi diskutert om vi skal prøve å sette GPS-mottakeren opp på en drone for å gjøre det mer effektivt. Det blir spennende å se hva vi får til. Måren er ingen lett art å studere, men desto mer spennende er det å avsløre dens hemmeligheter, avslutter Scott Michael Brainerd.