Gå til sidens hovedinnhold

En kamp som må kjempes hele tida

LEDER

«Jeg har i perioder slitt med å føle meg som en ordentlig overlevende etter Utøya. Andre hadde historier om heltemot. Jeg var han feige. Eller sånn visste jeg i alle fall at noen kunne tenke. Derfor har jeg snakka minst mulig om det».

Det skrev Lars Fjærli Hjetland, Utøya-overlevende, på Twitter lørdag kveld.

Responsen lot ikke vente på seg.

Sunndalingen fortalte at han 22. juli for ti år siden var om bord i MS Thorbjørn sammen med blant andre daværende AUF-leder Eskil Pedersen. Og hvordan han, bare noen dager etter Utøya-terroren, fortalte til lokalavisa om dette og om at han hadde sett folk bli skutt og drept. At han trodde de var de eneste overlevende. Hjetland opplevde at intervjuet senere ble brukt av nasjonale medier, mot ham selv og andre.

Han forteller også at han i årene etter Utøya har kjent på skyld og skam, og at han har vegret seg for å fortelle historien om hvordan han overlevde terroren.

Det er sterkt å lese Hjetlands ærlige ord. Det gjør inntrykk når han skriver at det er første gang han deler dette. At han har vegret seg for å fortelle sin historie av redsel for hva folk vil tenke, og kanskje også si.

Det har gått ti år.

De var ni som berget livet ved å komme seg vekk fra Utøya på ferga. Selvsagt har de ingenting å skamme seg over.

Hva skulle de ellers ha gjort?

Eskil Pedersen har måttet tåle å bli kalt feig fordi han kom seg i sikkerhet med MS Thorbjørn. Både Pedersen og AUF-lederne etter ham har opplevd både hatefulle ytringer og trusler. Blant dem er Astrid Willa Eide Hoem, som også var på Utøya, 16 år gammel. Hun overlevde ved å gjemme seg ved skrenten nedenfor Kjærlighetsstien. Hun måtte skaffe seg hemmelig nummer. Overlevende har blitt kalt feige, landssvikere. Noen har fått høre «Synd han ikke traff bedre», og lignende. I en rapport som kom i fjor, kom det fram at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer eller trusler.

Det er uforståelig. Ikke til å fatte.

På spørsmål fra Aura Avis om hvorfor Fjærli Hjetland velger å dele dette nå, viser han til at en rekke overlevende etter 22. juli de siste dagene har delt modige og ærlige beskrivelser av tida etter. «Og da følte jeg at det både var rom for og på tide at jeg også delte».

AUF-leder Hoem skrev nylig i en kronikk i Aftenposten:

«Lenge var vi stille. Jeg var det. Du var det. Vi har ikke lenger råd til stillhet. Vi må tørre å snakke sammen. Si imot. Og si ifra». Hoem skrev at hun etter terrorangrepene hadde håp om at Norge ville se annerledes ut om ti år. «Mindre rasisme. Mindre hat. Færre konspirasjonsteorier. Nå vet vi at det ikke ble sånn.»

Flere har bedt Ap og AUF konkretisere hva de mener med et «politisk oppgjør». Partileder Jonas Gahr Støre har svart at et startpunkt for partiet er å ikke lenger tie om sine erfaringer i redsel for å bli møtt med at de «trekker 22.juli-kortet». Han sier det er nødvendig å løfte fram erfaringene, når gjerningsmannens ideologi og retorikk er å finne på ulike nettsider også i dag. Partiet ser ikke for seg ett større enkeltstående oppgjør. Kampen mot rasisme og høyreekstremisme må kjempes hele tida. «Vi må ha mot til å si fra i små og større sammenhenger. I politikk sentralt og lokalt.»

Det er opprørende å lese overlevendes historier som nå fortelles; historiene om tida etter.

Det har vært omtalt som oppgjøret som aldri kom. Men kanskje kan det komme nå. Takket være de som overlevde terroren - og forteller om det.

Les også

- Jeg har i perioder slitt med å føle meg som en ordentlig overlevende etter Utøya. Andre hadde historier om heltemot. Jeg var han feige. Eller sånn visste jeg i alle fall at noen kunne tenke. Derfor har jeg snakka minst mulig om det.

Kommentarer til denne saken