Det er mammahjertet som krymper seg i smerte når det ser barnet sitt svinne hen. Når det ser den gruoppvekkende hverdagen og virkeligheten barnet må tåle. Om barnet er voksent, spiller ingen rolle. Mammahjertet er evig.

Vi er mange mammahjerter som gråter for barna våre. De barna som er dårlig rustet for livet. Det er de barna som sliter psykisk, det psykisk syke barnet. Vi kjemper sammen med dem. Side om side. Mot et samfunn som ikke er rustet til å ta vare på de som sliter mest. Vi har en psykiatri som sender alvorlig syke tilbake til hverdagen med et plaster på såret, en diagnose, og noen ganger ingenting. Og mammahjertet skjelver i angst, dette går slettes ikke bra.

Mammahjertene kjemper ofte en ensom kamp. Som henter inn ambulanse en tirsdagsnatt når virkeligheten overvelder barnet, som følger barnet til en akuttinnleggelse på psykiatrisk, og ser barnet bli skrevet ut 2 dager senere, med en beskjed om at blir det krise igjen, så kontakt legevakt, ambulanse, og kanskje politi. Mammahjertet vet, dette har skjedd før, og det vil skje igjen. Opprivende og vondt.

Mammahjertet vet hva som skal til. At psykisk syke trenger hjelp og god oppfølging for å roe kaoset hjernen forårsaker. At et plaster på såret ikke hjelper en dritt. Det er betenkelig at et benbrudd blir behandlet bedre enn en hjerne i krise, med opptil 6 måneders ventetid for innleggelse i psykiatrien. Det er om du kommer så langt, for om DPS mener du er ferdig utredet, så er det kommunene som skal følge deg opp. Man er da prisgitt det tilbudet den enkelte kommune kan tilby.

Og mammahjertet spør, hvor lenge får jeg beholde barnet mitt? Bitterheten og sinnet er i ferd med å klore seg fast. Man føler seg hjelpeløs og alene.