Jeg er ikke imot kjøtt, heller ikke å vise kjøtt i reklame. Men uansett hvordan vi vender biffen, så er den ikke løsningen på klima- og helsekrisen.

Stortingsrepresentant Jenny Klinge har brukt sommeren på å dele følgende gladmelding i diverse lokalaviser: Folk kan puste ut og grille kjøttberg med god klimasamvittighet, så lenge det er norsk. Ja hun får det til og med til å høres ut som om dette nærmest er et klimatiltak i seg selv, og at alternativet er nedlegging av det norske landbruket. Og hun framstiller min posisjon som om det er dette jeg faktisk går inn for.

Jeg kan hoppe opp og ned, mens jeg høylytt gauler i roperten at jeg ikke er imot kjøtt, men Jenny har ikke lyst til å høre.

Forskningen er krystallklar. Skal vi ha en nubbsjans til å takle de brennakutte helse- og klima/miljøproblemene verden står overfor, inkludert økende pandemirisiko, må vi spise mindre kjøtt og mer planter.

Dette gjelder særlig oss i rike land og i økende grad også befolkningsgrupper godt over fattigdomsgrensen i utviklingsland.

Utfordringen er med andre ord ikke å få folk til å spise mer kjøtt, men mer grønt. Vi klarer ikke å hindre overoppheting av jorda om dette ikke skjer.

Jenny Klinge har helt rett i at vi ikke kan løsrive klima og bærekraft fra våre nasjonale ressurser. Og vi er hjertens enige om at vi mennesker ikke kan spise gress, og at derfor, i et land som Norge med tre prosent dyrkbar mark, er beitedyr en viktig og nødvendig del av en bærekraftig matproduksjon.

Men påstanden om at «husdyrhald og kjøtt ikkje er eit problem i gras- og beitelandet Norge» er vanskeligere å ta seriøst.

Selv om det er naturlig å tenke seg at en bærekraftig utnyttelse av våre naturressurser betyr en relativt større andel av beitende husdyr enn i mange andre land, så gir ikke alt gresset i Norge oss et slags frikort.

Antall dyr, og de totale utslippene, spiller fortsatt en rolle. Beitearealer er positivt for biologisk mangfold, og det er forskning som indikerer at noe av utslippene fra beitedyr kan kompenseres gjennom økt karbonbinding i jorda, men hvor mye?

Dette strides de lærde fortsatt om, og er derfor noe av det de internasjonale toppforskerne i den såkalte EAT-Lancet 2.0-kommisjonen som vi nettopp har sparket i gang, vil se nærmere på. Et av fokusområdene blir hva de oppdaterte globale målene vil bety for ulike land med ulike klimatiske og ressursmessige forutsetninger.

Jenny skal få plass på første rad under publiseringen.

Metan

Jenny får det til å høres ut som om metanutslippene fra drøvtyggerne våre ikke er noe problem, gitt metanets korte levetid i atmosfæren. Her tar hun feil, for det er et faktum at utslippene fra metan så vel som lystgass og CO2 fra jordbruket vårt har økt de seneste tolv årene.

Med en økende befolkning, og et ønske om å øke bruk av beitemark, er det ikke mulig å fortsette med dagens kjøttforbruk per person uten at vi trenger flere dyr og at utslippene dermed øker.

Men, ved å øke utmarksbruk og at vi samtidig spiser mindre kjøtt fra drøvtyggerne, kan mange goder knyttet til husdyrhold opprettholdes, med bedre dyrevelferd, samtidig som at utslippene stabiliseres eller går ned. Hvor mye som må reduseres avhenger av andre tiltak i jordbruket og andre sektorer.

Men så skriver altså Jenny Klinge: «problemet oppstår hvis vi i Gunhild Stordalens ånd lar gras- og beitemark gro igjen slik at nordmenn ikke lenger får tak i norsk kjøtt og dermed ikke nok protein». Det er ikke i min ånd, men på Senterpartiets og regjeringens vakt, at norsk beitemark gror igjen. I skrivende stund er rundt halvparten av norske beiteressurser uutnyttede, og det er dessverre ønsketenkning at norske beitedyr først og fremst spiser norsk gress.

Norske drøvtyggere spiser i stedet stadig mer kraftfor, og altfor mye av dette kraftforet er basert på import. Dette gir ikke økt selvforsyning.

I Senterpartiets regjeringstid er det utformet en jordbruksavtale som fortsatt gjør det mer lønnsomt for bonden å produsere kjøtt basert på masse kraftfôr, fremfor å la dyra vokse på norsk gress. Dette bidrar ikke til å øke selvforsyningen og få opp andelen grovfor hos norske husdyr.

Oppgjøret vil slettes ikke bidra til å stimulere det potensialet vi har, som faktisk er langt høyere enn mange innbiller seg, for økt produksjon av frukt og grønt.

Det er derfor vi trenger en skikkelig omlegging av jordbruksstøtten, kombinert med langsiktig, strategisk satsing på det norske landbruket, beitende drøvtyggere inkludert. Det står enormt mye på spill.

Gir vi bøndene våre de rette rammevilkårene vil de garantert gripe sjansen. Det er dette vi må snakke om framover, Jenny. Jeg ser fram til å høre fra deg.