Forfedrenes tufter

Myrasetra: Fra venstre ser vi Ola Viseth, Sigmund Øiamo, Ingrid Viseth, Nils Hjellmo, Jan Erik Gregersen, Brynhild Tangen Gregersen. De to små foran er Live og Emilie Langseth Gregersen.Foto: Privat

Myrasetra: Fra venstre ser vi Ola Viseth, Sigmund Øiamo, Ingrid Viseth, Nils Hjellmo, Jan Erik Gregersen, Brynhild Tangen Gregersen. De to små foran er Live og Emilie Langseth Gregersen.Foto: Privat

Av
DEL

En lørdag i juli møttes noen av etterkommerne av Anders Olsen født 1788, og Sigrid Hansdatter født 1790 for å ta turen til Støggmarkja i Grøvudalen der de slo seg ned for 186 år siden.

Støggmarkja er en av de eldste buplassene i Grøvudalen. Etter navnet å dømme skulle en tru at det ikke var levelig der, men slik er det slett ikke. Jostein Sande trur at navnet Støggmarkja ikke har noe med adjektivet stygg å gjøre men er avleda av første del av dialektsubstantivet stig = sti. Naturforholdene er ganske gode og plassen ligg litt i le for den berømmelige «Grudalsvenn».

Ved folketellingen i 1875 hadde sonen Ole Andersen tatt over da faren døde i 1869. Han hadde da fire kyr, ett ungnaut og fire sauer. At han kunne fø så mange dyr viser at Markafolket var flinke til å stelle med jorda, og at det var fin slåttemark oppover lia.

Anders og Sigrid hadde tre barn og det er mange etterkommere her i Sunndal, Oppdal og ellers kring i landet, også i Amerika er det slektninger som det holdes kontakt med. Barna var Ole, Maret og Dordi. Ole og familien bodde i Støggmarkjen bare til rundt 1876. Maret ble gift med Tarald Taraldsen den tredje og er tippoldemor til undertegnede og Dordi med Ole Eriksen Kveberg og bodde i Klavorstøgun.

Turen gikk med bil til Hallen, så var det å ta føttene fatt. Første plassen vi kom til var Myrasetra, det er i dag setra til Hjellmo. Myra hadde tidligere vært boplassen til to familier. Lars Bonsach Larsen var den første husmannen her, han hadde tidligere bodd cirka ti år på Gammelsetra i Grøvudalen med familien. Kona Kari bodde der i tre år etter at mannen døde i 1887. Så Tarald Hansen Gjøra og kona Elen som var dotter av Ole Eriksen Kveberg. Elen hadde hatt ei dotter før ho ble gift med Tarald. Ho fikk navnet Ingrid og ble gift med Halvor Olsen. De to første barna til Ingrid og Halvor var tvillingene Klara og Anne født 1893. Ingrid fødte disse to i Sandlykkja, og de var ørende små. Det er fortalt at de ble lagt i stekeovnen i hver sin skoeske med ull. Det var datidens kuvøse. Bestemora Elen gikk fra Myra til Sandlykkja med mat til mor og barn, en dryg tur. Elen og Tarald fikk ingen barn så det ble til at de tok til seg den ene, Anne. Begge vokste opp, Anne ble gift med Ola Grendsen og Klara med Jørgen Halvorsen Hoåsmælen. Det hører med til historien at Ingrid og Halvor fikk ni barn.

Inne i Støggmarkjen ble det en pust i bakken med mat og drikke og mye fotografering. Alle var mektig imponert over murene som husene hadde stått på. Fjøsmuren var dobbel med jord imellom som isolasjon og tetting, og steinhella foran stuedøra ligger som den gjorde da plassen ble fraflytta. Steinhella passet godt som spisebord og murene som sitteplass Både stue og fjøsmuren vises ennå godt. Det var også kvern og stabbur på plassen. Alle husene ble revet og flytta da plassen ble forlatt. Kvernhuset ble flytta til Litjvatnet innerst i Grøvudalen og stabburet til Grønliskaret og to av husene til Myrasetra.

Når vi var kommet så langt innover måtte vi også besøke Flekkjen og Kåsa. Stua på Flekkjen som er toetasjes kom opprinnelig fra Bortategjere i Hafsåsen. Det var Lars Bonsach Larsen som fikk tak i den og flytta den til Myra og som Tarald Hansen overtok. I 1905 etter at Tarald var død ble den solgt på auksjon til Peder Ottem som flyttet den dit den står i dag.

Litt lenger inn og nærere lia ryddet Ole Hansen Kåsen seg en plass. Han var fra Alvdal og kom hit for å få arbeide i gruvene. Det var i 1855 at han fikk bygsel på plassen og tok til å rydde og bygge, og i 1856 flyttet han dit med familien. Han hadde i alle fall ikke ligget på latsiden. Alle disse steinmurene som finnes i Grøvudalen, murer til hus og gjerder for dyra vitner om et enormt slit som det står respekt av.

Alle som var med på turen var fulle av beundring over disse menneskene som på midten av 1800-tallet hadde slått seg ned i en fjelldal og funnet sitt levebrød der.



Artikkeltags