(Telemarksavisa:) Vi møter Ino Lundblad Moi ved kjøkkenbordet hjemme i Nevlunghavn. Kameratene Eirik Aksnes Johnsen og Philip Aske Marcussen er innom på besøk.

De tre 12-åringene snakker om ettermiddagen da Ino ble skadet. Det er lenge siden nå. Mange måneder, men de husker alt.

– Vi var sammen, nede i Helgeroa, og skulle til en venn for å spørre om han ville være med ut, forteller Ino, som kjørte sparkesykkel, mens de andre hadde vanlige sykler.

– Så tryna jeg i en fartshump som det var et hull i, fortsetter han.

Inn i magen

Alle har vel falt på sykkel en gang, og blitt både forslått og skrubbet seg, og kanskje også brukket noe. Eller fått slått lufta ut av kroppen når metall treffer magen.

Ino fikk styret på sparkesykkelen i magen. Inn i magen.

– Styret traff milten, nyrene og bukspyttkjertelen, forteller mor Liv Lundblad, som samtidig røper at guttungen hadde brukket brystbeinet tidligere på sommeren, på en trampoline.

Ino bare smiler da han blir spurt om det er litt fart i ham.

– Det var jo grodd da jeg tryna med sykkelen, avfeier han kjapt.

Ino selv forteller at han husker at det smalt.

– Det pep i øret og jeg så noen farger. Jeg klarte ikke reise meg, mumler han.

– Men han krøp selv ut til kanten av veien, sier Eirik.

– Så ringte vi foreldrene, skyter Philip inn.

En mann ingen vet hvem var, stoppet ved ulykken. Han sa det var noe galt med magen til Ino.

– Det skjedde så fort, sier Philip mens Inos far, Bjørn Moi, påpeker at det var godt de fikk ringt etter hjelp.

Skjønte ikke alvoret

Mamma Liv forteller at det ble ringt til legevakten, men at ingen tenkte på ambulanse.

– Vi fikk båret Ino inn i baksetet på bilen og kjørt inn til legevakten, forteller hun.

Der ble det litt fram og tilbake med diskusjoner. Det ble spurt om han trengte rullestol eller båre.

– Så sa en lege at vi måtte rett til Tønsberg i ambulanse, fortsetter liv.

– Da skjønte alle alvoret i situasjonen, skyter far Bjørn inn.

Bjørn selv hadde fått nyheten om at guttungen hadde ramlet av sykkelen, og at de kjørte ham på legevakta.

– På legevakta, det tenkte jeg ikke var så farlig. At det var litt skrubbsår, en liten skade. Legevakta er liksom ikke så alvorlig, minnes han.

Det var først da han fikk melding om at de var på vei til Tønsberg i ambulanse, og senere beskjed om at de var i helikopter med destinasjon Ullevål, at alvoret i situasjonen ble tydelig.

Fantastisk helsepersonell

I Tønsberg skjedde det meste fort, effektivt og kontrollert.

– Vi ble møtt av 11 personer, så kom det en til. Alle visste hva de skulle gjøre, og alt gikk fort. Plutselig hørte vi snakk om at et helikopter var klart, forteller Liv, som akkurat hadde fått en kaffekopp i hånden.

– Jeg var våken hele tiden, men kjente ikke at det ble tatt tester og sånt, sier Ino selv.

Både kaffen, inntrykket av helsepersonellet og den profesjonelle roen fikk Liv til å slappe av.

– Det var fullmåne, så fint, og så fantastiske folk, sier hun om flyturen inn til Ullevål.

Ino selv kunne godt tenkt seg en helikoptertur, en der han fikk med seg opplevelsen.

– Jeg så ingenting, sier han og rister på hodet.

Hele 16 dager ble han liggende på sykehuset.

– Han måtte åpnes, var beskjeden. Men de ventet og ventet. Tre personer og 14 maskiner telte jeg inne på rommet, forteller Liv.

Klar for fotball igjen

– Jeg fikk besøke ham én time hver dag. Så var det rett ut, forteller Bjørn.

– Det ble bedre og bedre på sykehuset, sier Ino.

På dag 12 kunne han sitte oppreist alene i ett minutt.

Man skulle tro en sengeliggende ungdom lett kunne fikle fram en mobil, et spill, litt underholdning. Men det var verre fatt enn det.

– Jeg fikk sett bitte litt på TV og var lite på telefonen, røper han.

Foreldrene forteller om nyrer som var delt i to og andre indre skader.

– Han var veldig skranten i mange døgn, sier far.

– Etter hvert fikk vi litt meldinger, røper kameraten Philip.

– Jeg husker vi fikk høre at han var kommet til Ullevål før vi la oss den kvelden det skjedde, kommer det fra Eirik.

De to kompisene og Ino selv har ikke tid til mer prat nå. Ino er friskmeldt og kan denne uka endelig komme seg på fotballtrening igjen.

– Dette viser bare hvor fort det kan gå galt, oppsummerer mor i huset.

– Det gikk fra lek, moro og sol til krise på ett sekund, avslutter far.