God eller gledelig jul?

Høytid: Julens evangelium betyr at lyset skinner i mørket.Foto: Jon Eeg / SCANPIX

Høytid: Julens evangelium betyr at lyset skinner i mørket.Foto: Jon Eeg / SCANPIX

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Juletanker «God jul», sier vi nå til dags. For vi har det travelt og synes det klinger bedre enn det tungvinte og gammelmodige «Gledelig jul».

Men bak den språklige forskyvningen ligger noe mer enn modernisering. Det er forskjell på god og glad jul.

Julens grunntone

I 1000 år har to tendenser kjempet mot hverandre i norsk julefeiring: Det gamle hedenske midtvinterblod og kirkens fest for Jesu fødsel.

Selvsagt er det en sammenheng mellom de to. Vi kjenner ikke Jesu fødselsdag. Først ble den feiret 6. januar, men etter tre århundre ble den flyttet til den romerske solfestens dag 25. desember. Motivet var innlysende: Jesu fødsel er solvervet i menneskehetens historie.

I og med at Gud selv er blitt menneske, går hele menneskeslekten en sommer i møte.

Men like klar er motsetningen mellom de to. Midtvinterfesten sikter mot den gode jul, med mat og drikke og klær og gaver. Vi nordboer er da også kjent for å være mestere i å lage god jul, fra Harald Blåtanns sagnomsuste juleblot til dagens moderne forbrukerparadis.

Grunntonen i Jesu fødselsfest er ikke glede, selv om vi synger «Glade jul» aldri så fulltonig. Den hellige familie hadde ingen god jul. Selv den gang pleide en få annet losji til en fødende kvinne enn en stall. Og straks etter fødselen kom barnemordene og flukten til Egypt.

Likevel er begivenhetene rundt Jesu fødsel fylt av glede. Det som hendte, skapte den glade jul for alle som ante hva som egentlig skjedde. Hyrdene tennes av fryd, vismennene kommer med sin jubel. Simeon og Anna i templet lover og priser Gud i takknemlig glede. Og siden har det fortsatt. Som ringer i vannet har julegleden spredt seg fra folk til folk.

Det skjebnesvangre er at det går an å ha en god jul, samtidig som en med kald sikkerhet vet at det ikke blir noen glad jul. Da blir julematen bitter i munnen og julesangene får bare hjertet til å snøre seg sammen. Fordi en vet at midt i overfloden og festfeiringen er livet mislykket og tomt.

Jul i den blinde likegyldighet

Barnet i krybben ble møtt av den nådeløse, blinde likegyldighet. Den ville vel ikke blitt annerledes for ham om han var blitt født i FNs barneår. Den blinde likegyldighet. «I den natt da han ble forrådt.» Det var den siste natten, men slik var egentlig også den første. «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham», - men han kom. Hans liv ville uttrykke det motsatte av den blinde likegyldighet i denne nådeløse verden. Hans komme uttrykte den fullkomne medfølelse, den fullkomne barmhjertighet, den fullkomne kjærlighet. Hans liv uttrykte at det er godt å være menneske, tross lidelse og sorg. Fra det øyeblikket han kom inn i verden er det ikke lenger bare kulde og tomhet, likegyldighet og blinde tilfeldigheter som slår et menneske i møte. Det er ikke tale om en anonym iskald hand som klemmer om oss alle, og som dermed gjør vårt liv til en nagende uvisshet. Nei! Det er en annen dimensjon. En godhet som gir seg selv i våre hender. Vi kan holde om den. Holde den fast. Den er varm, den er trygg å holde omkring. En barmhjertighet som følger ethvert menneske. En glede for alt folket.

Men det er en glede som er like utlevert til den blinde likegyldighet i denne nådeløse verdens, som den første julenatten. Det var om denne kjærligheten det senere ble skrevet: «Kjærligheten tror alt, håper alt, tåler alt, kjærligheten faller aldri bort.» Det var den kjærligheten som skulle bli håp for den håpløse, tro for den vantro, glede for den fortvilte, Gud for den gudløse.

Gledelig jul – tross alt

Det som virkelig hendte julenatt var at den allmektige Gud gjorde menneskehetens sak til sin egen og tok på seg alle menneskers skjebne. Slik at vi kan bli skyldfri og bekymringsfri, og dermed finne oss selv igjen som frie mennesker.

Vi kan ikke ønske hverandre gledelig jul fordi den blinde likegyldighet i den nådeløse verden er opphevet, men fordi Jesu kjærlighet har overvunnet den blinde likegyldighet så den ikke skal få det siste ordet. ”Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, var å finne for dem som ikke søkte. Jeg sa: «her er jeg» til et folk som ikke påkalte meg,» sier Jesaia om denne kjærligheten. På tross av vår verdslighet, og midt i vår verdslighet, trer Gud oss i møte. Det er den første juls store mysterium.

Dette skal ikke bane vei for konsesjoner til verdsligheten. Nei! Det skal bane vei for den rette takken til Gud for den frelse han åpenbarte. Guds frelseshandling er så sterk at den bryter igjennom det som er stengt for ham. Ja, for hvordan skulle vi ellers bli frelst?

Julens evangelium betyr at lyset skinner i mørket og at mørket aldri skal få bukt med det, verken fortvilelsens, vantroens eller dødens mørke. Der dette høres og blir tatt imot, der slukkes julesorgen midt i en verden der motsetningene alltid blir de samme. Der kommer gleden for å bli, og lyse inn i alt menneskelig mismot.

På det kan vi ønske hverandre «Gledelig jul»!

(Dette juleordet sto første gang trykt i Aura Avis i desember 2004).

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken