Å være pårørende for mennesker med alvorlig psykisk sykdom er utfordrende i seg selv. Men i mindre kommuner som Sunndal, er det mer enn utfordrende. Situasjonen for meg og mange andre er nesten umenneskelig.

En del av det ligger i at stadig mer av oppfølgingen av psykisk syke er overlatt til kommunene. Sengeplasser og langtidsbehandling er gradvis blitt bygget ned. Reformen med rask psykisk helsehjelp kom uten nok midler og ressurser til å ivareta de sykeste, de som allerede har fått diagnoser, og som stadig trenger oppfølging. De rykker bakover i køen etter den nye reformen. Og ventelistene er lange for å få hjelp.

Men det mest alvorlige er en kombinasjon av at vi nå har en pilotlegevakt som sitter i Molde, og at vi for et par år siden fjernet kvelds- og helgevakt i psykisk helse i Sunndal.Dette har skapt en voldsom belastning for pårørende, og den syke. Hvem kan man ringe etter klokken 16.00 på ettermiddagen eller på helg? Jo man ringer 116 117. Så venter man på ambulansepersonell. I mellomtiden må pårørende selv passe på den syke, se til at de ikke skader seg selv eller andre, og forsøke å roe ned situasjonen så godt det lar seg gjøre.

Er man heldig er det en ambulanse tilgjengelig kjapt. Men samarbeider ikke den syke, så må politiet kontaktes. Ambulansen har ikke lov å ta med noen mot deres vilje. Dette kan være svært dramatisk, og innimellom må også politiet bevæpne seg.

Min bønn til Sunndal kommune og politikerne er som følger: Vær så snill å tilbakeføre ordningen med kveld- og helgevakt i Psykisk helse! Det kan faktisk redde liv.