I løpet av en lang prosess med folkemøter, innbyggerhøringer, folkeavstemninger og behandling i folkevalgte organ, gjorde kommunene i fylket det de ble bedt om i forbindelse med gjennomføringen av kommuneformen. Resultatet ble helt annerledes enn det regjeringen helst hadde ønsket. Men slik fungerer nå engang demokratiet.
Mandag fikk alle som har deltatt i arbeidet, kommunepolitikere, kommunale saksbehandlere og innbyggere, beskjed fra fylkesmann Lodve Solholm om at de ikke vet sitt eget beste. Fylkesmannen presenterte et fylkeskart bestående av sju kommuner. På veien dit skal antall kommuner først, som en midlertidig løsning, slankes til 16. Forslaget ligger milevidt unna det folket og lokalpolitikerne i fylket ønsker seg, og det er ugjennomførbart uten omfattende bruk av tvang.
Forslagene fra fylkesmennene rundt om i landet spriker voldsomt. Lodve Solholm representerer den ene ytterligheten, mens Sigbjørn Johnsen i Hedmark ligger i andre enden av skalaen. Han vil ikke tvinge en eneste kommune til sammenslåing. Når fylkesmennene taler med så mange tunger, blir signalet fra statens representanter i fylkene langt på vei null verdt.
Et flertall på Stortinget vil at kommunereformen skal baseres på frivillighet. Det som stortingspolitikerne derfor må forholde seg til, er det grundige arbeidet som er gjort ute i kommunene, og de vedtak som er fattet. Med dette som utgangspunkt, vil vi få en reform forankret i en lokaldemokratisk prosess.
At fylkesmannen i Møre og Romsdal ønsker å sette lokaldemokratiet til side er for så vidt oppsiktsvekkende, men bør i denne sammenheng ikke ha noen som helst betydning. (LSA)