Her forleden snakket jeg med ei venninne, som fortalte meg at hun nettopp hadde vært til legen. Jeg var spent på å høre hvordan det gikk ettersom det var meg selv som hadde oppfordret henne til å ta turen. La meg forklare … Noen dager i forveien hadde min venninne en episode som hun ikke kunne huske å ha opplevd før. Det var en formiddag mens hun var på jobb at hun ble blek om ansiktet, svært tungpustet og hyperventilerte mens tårene rant ned kinnene hennes av både redsel og frustrasjon. Hun ble sendt hjem fra jobb tidlig den dagen med ønske om god bedring. Senere samme dag reiste hun og kjæresten på tur, noe de hadde sett fram til, men denne hendelsen fra tidligere på dagen satt fortsatt fast i henne og hun følte seg nummen og at det prikket i kroppen.

Legebesøket bydde på skuffelse og noe oppgitthet fra min venninnes side. Ettersom dette er ei venninne jeg har svært nært forhold til visste jeg godt at dette var et legebesøk som var nødvendig, så jeg var mer enn litt spent på å høre hvordan det gikk og hva de kom fram til. Men her trengs en aldri så liten forklaring før jeg går videre, bare slik at dere får et litt bedre bilde på det hele. Uten å gå i detaljer, av hensyn til henne, kan jeg si at hennes historie er lang og hennes sekk er lastet med flere tonns kilo av traumer og harde tider, både psykisk og fysisk. Det er jo en gang slik at hele kroppen henger sammen. Har man det dårlig psykisk vil man heller ikke være på topp fysisk, og vice versa. De to går hånd i hånd. Nå har det på hjemmebane vært bra i noen år, men det siste året har ikke selve kroppen helt ville vært med, noe som har ført til at hun var sykmeldt noen måneder før hun kom tilbake for fult for noen få måneder siden. Så var det da at denne episoden plutselig inntraff …. Slik jeg tolket det var det et signal fra kroppens side at det å starte for fult så raskt etter lengre tids sykemelding ikke var det beste for henne. Hvert fall med tanke på at hun jobber i et veldig hektisk og stressende arbeidsmiljø. Likevel er det jo gjerne slik at vi vil fort tilbake på jobb etter å ha vært så lenge borte, så det er forståelig at det ble som det ble. Det er jo tross alt begrenset med hvor mye «Real housewifes of orange county» man kan se på også før man kjenner at hjernen etter hvert dovner bort selv om det er aldri så gøy å se på. Uansett …

Hos legen forklarte min venninne hva som hadde skjedd og omstendighetene rundt det. Legen konkluderte veldig raskt, selv uten å ha hørt noe forhistorie annet enn tidligere sykmelding, med at hun var deprimert og foreslo, som det første forslaget, at hun måtte begynne med antidepressiva. Og det er HER jeg kommer inn. For her har jeg en god del innvendinger på saken.

Hvorfor i alle dager er antidepressiva det første forslaget legen kommer med?! Joda, med all den bagasjen denne venninna mi har så er det helt åpenbart at det er ting hun burde jobbet med. Det er helt åpenbart mange underliggende årsaker til helsen hennes. Men hvorfor er antidepressiva den raskeste løsningen han kan komme på? Ja det er kanskje brannslukkende, men ville det ikke vært bedre å tenke langsiktig også? Denne damen har planer om et langt og godt liv så vidt meg bekjent. Det var aldri noe snakk om henvisning til psykolog, hvilket leder meg inn til mitt neste poeng. Slik jeg har forstått det, and correct me if I`m wrong, så skal man vel også oppfølges tett når man går på antidepressiva. Dette for å sikre at man får riktig dose, og sørge for forsiktig nedtrapping når den tid kommer.

I Sunndal kommune har vi et fantastisk team som jobber i avdelingen psykisk helse. Her kan man få massevis av hjelp på forskjellige nivåer alt etter hva det skulle være. Riktig nok har kommunen valgt å kutte ned på det tilbudet også til manges fortvilelse, men det er en annen saga. Dit kan man hvert fall bli henvist, og man kan også ta kontakt selv for så vidt, men denne gjengen ble ikke nevnt. Jeg mener også at løsningen ikke alltid er medisin når det kommer til depresjon og tungtveiende psykiske lidelser. Hvert fall ikke medisiner alene. Mye kan løses med hyppig kommunikasjon med en trent profesjonell på området. For det er rart hvor bra det gjør oss å få snakket litt gitt, hvert fall med en som står utenfor og har et mer objektivt syn på det en deler. En som hjelper deg med å sortere og rydde i skuffen. And let`s be real, det hadde mange kunne trengt, for det er så sunt og godt atte. Bare så synd at dette fortsatt er noe tabubelagt eller sees ned på. Så jeg må innrømme at jeg ble skuffet av dette legebesøket jeg også, for det er ikke første gang jeg får høre at det første man får når man tar opp vanskelige ting hos legen, er en resept på antidepressiva. Som om det på magisk vis skal løse alt for alle. Klart at i noen tilfeller er en slik medisin viktig og kanskje til og med livreddende. Jeg mener bare at slik kulturen har blitt nå, så virker det som om at dette snart er eneste løsningen. Som om det er en pakke med lykkepiller du går ut fra apoteket med i hånda. «Sånn, nå er du ferdig fiksa.» Min personlige erfaring med disse pillene er ikke at man oppnår en følelse av eufori når man går på dem, ei heller følte jeg på sorg eller dype daler. Jeg ble snarere likegyldig. Likegyldig til alt, hvilket for meg var enda mer meningsløst.

Jeg kan avslutte historien med at min venninne valgte høflig å takke nei til tilbudet om disse pillene. Og for min del så ønsker jeg at det skal bli mer aksept rundt det å ha psykiske utfordringer. For det å være syk psykisk er faktisk ganske så reelt, selv om det for de fleste er en usynlig lidelse. Det trengs også forståelse for at det finnes ingen magisk kur som fikser alle de millioner av ulike utfordringer vår psykiske helse kan by på. En liten pille kan ikke reparere alle som en. Det hjelper helt sikker mange, men ikke alle. Så jeg ber på mine knær om at når det kommer pasienter inn, som er i en slik sårbar posisjon, at de blir lyttet til og tatt hånd om på en hensynsfull måte, og gi dem tid. Det var nok vanskelig nok å komme og be om hjelp i utgangspunktet også for de aller fleste. Jeg ber på mine knær om at leger skal se etter flere muligheter enn bare denne pillen, og ikke ha hastverk fordi køa på legesenteret er lang. Ikke glem at det er ekte mennesker med ekte utfordringer. For psykisk helse er LIKE viktig som fysisk helse, kanskje til og med enda viktigere. «E d på topp oppe e d kje nå som stoppe», liker jeg å si.

Dette temaet kunne jeg skrevet en hel bok om, men velger å avslutte her, for denne gang hvert fall. (Mic drop)