Leserbrev Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi viser til leserinnlegg fra Arne Bjørlykke hvor han ut fra Raudsands topografi mener Raudsand er uegnet som sted for deponi for uorganisk farlig avfall.
Fjellets egnethet for bygging av fjellhaller og lagring av uorganisk farlig avfall har selvfølgelig vært et hovedtema i det utredningsarbeidet som Bergmesteren Raudsand har gjort i forbindelse med planene på Raudsand, det har hatt stor oppmerksomhet både fra oss selv og fra miljømyndighetene. I vår søken etter kunnskap om fjellet på Raudsand har vi vært i kontakt med ikke mindre enn 12 geologer som på ulike måter har eller har hatt en rolle på Raudsand, det være seg som geologer for Rødsand gruver, geologer i Direktoratet for Mineralforvaltning med tilsynsoppgaver, og geologer som i andre sammenhenger har hatt roller på Raudsand.
I tillegg har vi undersøkt kjernebor-prøver fra Raudsand som ligger lagret på NGUs kjernelager på Løkken fra tiden det var gruvedrift på Rødsand. Det er utført helikoptermålinger i regi av NGU, grunnboringer er foretatt ned til området hvor adkomsttunnel og fjellhallene er planlagt, grunnvann fra borhullene er analysert av NGU, bl.a. for å finne ut om vannet er surt eller basisk. Og NGU har vurdert bergmassekvalitet, tilstedeværelse av uheldige mineraler og grunnvannets mengde og kvalitet. Multiconsult har vurdert fjellets egnethet for etablering av bergrom. For å nevne noe. Dette arbeidet inngår som del av KU som er utarbeidet for Raudsand. Dokumentene er tilgjengelige på www.bergmesteren.no.
Alle undersøkelser viser at fjellet på Raudsand er trygt å bygge fjellhaller i, og at fjellet er egnet for deponering av behandlet uorganisk farlig avfall. I tillegg har Norconsult i høst utarbeidet en såkalt stedspesifikk miljørisikoanalyse (MRA), som nettopp tar sikte på å analysere lekkasjerisikoen fra fjellhallene (heri grunnvannstrømningen etter avsluttet anlegg). MRA konkluderer med følgende: «Med en så ideell bergmasse, og med omfattende tettetiltak og strømningsforhold som er beskrevet, er forurensingsfaren ved deponiet vurdert til å være akseptabel, og oppnår de kravene som er satt for farlig avfallsdeponier». (Kravene det vises til er Avfallsforskriftens krav for denne type deponi, vår anm.)
Bjørlykke er med sin bakgrunn som tidligere adm. dir. i NGU, bergingeniør og professor innen mineralogiske ressurser en kapasitet på området. Siden Bjørlykke, med begrunnelse i Raudsands bratte topografi, tar så kraftig til orde mot planene på Raudsand ønsker vi å gi ham et svar. Vi har derfor tatt kontakt med professor Bjørn Nilsen og bedt om hans synspunkter på Bjørlykkes vurderinger. Bjørn Nilsen, som er professor i ingeniørgeologi og bergmekanikk ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU), Institutt for geovitenskap og petroleum, uttaler i sitt svar til oss, som han understreker skjer på generelt grunnlag, sitat:
«På grunnlag av det jeg kjenner til i denne saken har jeg i utgangspunktet vanskelig for å se at den aktuelle lokaliteten er spesielt ugunstig. Det er gjort forundersøkelser og prosjektering av anlegget i tråd med aksepterte ingeniørgeologiske prosedyrer. Mye av dette arbeidet er utført av Multiconsult, som antakelig er det rådgivende ingeniørfirmaet i Norge som har bredest erfaring innenfor dette feltet (erfaring bl.a. fra Norzink, Himdalen og Stendafjellet). I tillegg har Norconsult og NGU, begge med betydelig kompetanse innenfor dette feltet, vært engasjert i saken.
Det finnes allerede flere lagre og deponier for farlig avfall i Norge, bl.a.:
• Norzink-anlegget, for lagring av jarosittslam fra Norzink
• Langøya, for deponering av ulike typer miljøavfall
• Stendafjellet, for deponering av i hovedsak husholdningsavfall
• Himdalen, for deponering av lav- og middelsaktivt radioaktivt avfall
Anlegget med Raudsand eller Dalen som mulige/mest aktuelle lokaliseringer er etter det jeg forstår i hovedsak for avfall tilsvarende det på Langøya. Langøya-anlegget ligger i dagen (etablert i utdrevet dagbrudd) og i umiddelbar nærhet til fjorden. Raudsand eller Dalen vil også ligge nær fjorden, men underjords, og vil dermed uansett være bedre/sikrere alternativ. Plassering av avfallslager under havnivået vil ikke være noe nytt; dette gjelder jo også for Langøya, og både Sverige og Finland har med hensikt valgt å plassere sine deponier for lav- og høyaktivt avfall (hhv. Forsmark og Olkiluoto) under havnivået.
Tenkt plassering av et mulig anlegg på Raudsand (i gneisbergarter, med høyereliggende fjellparti i bakkant) har mange likhetstrekk med flere av de eksisterende lagre/deponier nevnt ovenfor, og kanskje spesielt med Norzink-anlegget. Det finnes også et stort antall andre typer fjellhaller (bl.a. ca. 200 kraftstasjonshaller), som med meget godt resultat er plassert i tilsvarende forhold mht geologi og topografi.
Kvaliteten og sikkerheten av et lager/deponi for farlig avfall vil også i stor grad avhenge av hvordan anlegget sprenges ut, designes og sikres. Andre, «ikke-geologiske forhold», ikke minst måten lagring/deponering gjøres på inne i anlegget, og hvordan kvalitetssikring og -kontroll gjøres i bygge- og driftsfasen, vil også være av stor betydning. Disse forholdene har jeg i liten grad oversikt over». Sitat slutt.
Professor Bjørn Nilsen deler altså ikke Bjørlykkes uttalte bekymring for topografien på Raudsand, men peker på at kvaliteten på deponiet i «stor grad (vil) avhenge av hvordan anlegget sprenges ut, designes og sikres».
I forlengelsen av dette vil vi vise til det vi oppfatter som et faglig og innsiktsfullt leserinnlegg om temaet fra Bjørn Helge Klüver i Driva 25. oktober i år. Bjørn Helge Klüvers bakgrunn er interessant i denne sammenheng. Klüver er ingeniørgeolog fra NTH, Trondheim, nå pensjonert. Han har drevet med underjords lagring av olje og gass (ved ilandføringsterminaler) i en stor del av sin yrkeskarriere og han har deltatt i nær samtlige olje og gasslagringer i bergrom på Rafnes, Sture og Mongstad, i både design- og byggeperiode. Han har også frontet utviklingen av arbeidet med hvordan gjøre berg tilnærmet helt tett (Hagantunnelen). Sist-nevnte prosjekt er publisert både nasjonalt og internasjonalt.
Og hva er det Klüver så innsiktsfullt skriver: Jo han peker på at han er enig med Bjørlykke i at «bratt topografi vil skape høyt grunnvannstrykk (høyt hydrostatisk trykk) hvilket vil presse grunnvann ut i fjorden. Men så kommer tre særs viktige poenger. Han skriver; «men fra anleggsteknisk synsvinkel er det ikke vanskelig å gjøre noe med dette», og deretter; «Riktig geometri på adkomsttunneler og berghaller kan redusere det hydrostatiske trykket til et minimum» og så hovedpoenget; «Likeså har vi utviklet og vist hvordan vi kan tetteinjisere berg for å oppnå ønsket tetthet, helt tett om nødvendig. Men da må det utføres høytrykks forinjeksjon for å tette berget og hele anlegget må designes for deponering» (våre understrekinger).
Nettopp poenget med forinjisering er sentral fordi dette er metoden fjellsprengingsmiljøet i Norge, som er blant verdens ledende, har erfaring for at gir tett fjell, mens tetting av bergrom ved etterinjisering sjelden har vist seg vellykket. Tett bergrom oppnår man ved nybygg, design for formålet, og systematisk forinjisering.
På Raudsand er det nettopp dette vi planlegger, vi går inn i ubrukt «jomfruelig» berg som er egnet for formålet, en kilometer fra strandkanten, bygger spesialdesignede bergrom ment for deponering, og sikrer fjellet gjennom systematisk forinjeksjon etter hvert som man driver bergrommet innover. Bedre kontroll med grunnvannet og tryggere bergrom får man ikke.
Avslutningsvis en liten kommentar til Bjørlykkes utsagn om at det «er beklagelig at miljømyndighetene ikke har satt klare kvantitative krav til mengden grunnvann som kan komme i kontakt med avfall som er lagret». Utsagnet må bero på en misforståelse. Myndighetene har satt klare krav om dette, i forskrift. Deponier under jord (som Raudsand) har stedspesifikke utslippsgrenser, nettopp for å ta vare på at fjell er forskjellig fra sted til sted, samt at det er krav til tetthet av fjell med 5 meter tykk barriere med en maks gjennomstrømning på 10–9 meter/sekund. Er barrierens tetthet (hydraulisk konduktivitet) 10–8 oppfylles kravet dersom barrieren er 50 m tykk. På Raudsand er hydraulisk konduktivitet 10–8 og vi har en tykkelse på barrieren (fjellet), ikke på 50 meter, men på hele 1000 meter! Det betyr at fjellet på Raudsand samlet sett har 20 ganger mindre gjennomstrømning enn kravet som stilles i Avfallsforskriften.
Bjørlykke refererer for øvrig ikke til Bergmesteren Raudsand sin bergtekniske vurdering utført av Multiconsult og heller ikke til miljørisikoanalysen utført av Norconsult, uvisst av hvilken grunn.
Før «spaden settes i jorda» på Raudsand skal det gjøres ytterligere undersøkelser av fjellet, men med den kunnskapen vi har i dag har vi god og tilstrekkelig kontroll til å vurdere fjellets egnethet for deponering av uorganisk farlig avfall!