Det er med en viss undring man registrerer leserinnlegget fra forsker Johan Oppen om enorm lastebiltransport til det planlagte gjenvinningsanlegget på Raudsand. Heldigvis skriver forfatteren at det er det som gjør at han er mot anlegget. Når vi nå kan betrygge ham om at våre planer er annerledes, kan vi vel regne ham inn i heiagjengen for anlegget?

Oppen som har skrevet artikkelen, mangler tydeligvis grunnleggende kunnskap om hvordan avfallsmarkedet fungerer når han hevder at det kun er de store kundene som kan bruke båt, mens de små har for små volumer. Feilen ligger i at det er veldig få kunder, store eller små, innen industrien som leverer avfallet sitt selv. Stena Recycling og de andre profesjonelle aktørene står for en betydelig andel av innsamlet farlig avfall i dag. De henter varene hos kundene, pakker dem om på sine omlastning anlegg og transporterer avfallet til behandlingsanlegg.

Dersom vi er rimeligst på sum behandling og båtkost, kommer varen til oss, enten via anbud eller forhandling. Hvis ikke vil avfallet gå til en annen godkjent mottaker.

Ved bare å se på de to største fraksjonene, flygeaske fra avfallsforbrenning og syrer fra industrien, vil disse dekke det aller vesentligste av råvarene inn til gjenvinningsanlegget. At dagens alternativ bruker en kostbar kombinasjon av lastebil og ferge får være deres sak. Vi bygger for båt og følger Stortingets ønske om omlegging fra vei til sjø. Så enkelt.

En eventuell etablering av hub’er for kunder er prosesser som det ikke legges ressurser i før vi har tillatelse til å bygge gjenvinningsanlegget og fjellhallene. Vi har ikke vurdert hvorvidt vi skal drifte slike anlegg selv eller la markedet ta seg av det.

Forfatteren viser hvor lite av planene han har fått med seg når det sies at bygging av dypvannskai kommer noen år etter gjenvinningsanlegget. Kaien er en integrert del av utbyggingen i sjøen for å få plass til Gjenvinningsanlegget, så kai kommer før anlegg.

Vi setter pris på at Oppen mener vi når 1 million tonn avfall i året, der får vi se an markedet og behov for gjenvinning når vi nærmer oss oppstart.

Oppen er også inne på utslipp av klimagasser. En mellomstor bulk carrier slipper ut ca 10 gram CO2 pr tonnkm, eller ett tonn per mil med 10.000 tonn om bord. For å gjøre det samme transportarbeidet med lastebil må man bruke 333 lastebiler som slipper ut mer enn tre ganger så mye, selv med en moderne Euro 6 motor og Oppens forbruk for Langøya kjøring. Hvorfor Oppen sammenligner med Langøya er også interessant, det alternativet er jo dødt om få år uansett. Hva da, lastebil til tyske saltgruver, med 25 tonns begrensning i transportvolum?

Det hadde jo vært interessant om Oppen hadde tatt med seg effekten av gjenvinning på Raudsand i sine funderinger, det er DET som resten av forskeverden er opptatt av for tiden.

Avslutningsvis er det ett spørsmålet vi sitter igjen med etter å ha lest artikkelen: Det skrives i vi-form. Er dette en artikkel som er godkjent av ledelsen i Møreforskning? I så tilfelle har vi i hvert fall klarlagt at vi ikke trenger bruke penger på forskning og utvikling der i gården, dette er for dårlig. Og en telefon til oss må da være en bedre måte å få kunnskap på enn å skrive et brev i en lokalavis? Bare flaks at vi fikk høre om brevet og kunne oppklare alle misforståelsene.