Farlig avfall og nasjonalt resirkuleringsanlegg på Raudsand

Stoler  ikke deponimotstanderne på de fremste fagmiljøene og direktoratene Staten har, spør artikkelforfatteren.

Stoler ikke deponimotstanderne på de fremste fagmiljøene og direktoratene Staten har, spør artikkelforfatteren.

Av
DEL

LeserbrevAlle er vi med på å generere farlig avfall gjennom vårt levesett. Når vi kaster brukte forbruksartikler og annet som mobiltelefoner, batterier eller spraybokser, trykkimpregnerte planker, skismøring og maling, blir dette definert som farlig avfall. Restavfallet du legger i kjøkkenbenken blir etter forbrenning også til farlig avfall. Mange «rene» produkter som vi kjøper, har i produksjonsprosessen ført til at farlig avfall genereres. Farlig avfall er med andre ord ganske usynlig i vår hverdag, og det er med på å prege våre holdninger.

Siden slutten av 90-tallet har produksjonen og forbruket over hele verden økt. I denne perioden har nordmenn mer enn doblet mengden farlig avfall som vi genererer. På den samme tiden har økt kunnskap resultert i at flere nye stoffer anses som miljøfarlige. Og noen definisjoner av farlig avfall har blitt strengere, slik at stoffer som tidligere var ordinært avfall nå blir karakterisert som farlig avfall. Det vil si at mengden farlig avfall øker også uten at forbruket øker.

Før dumpet vi søpla vår i en passende fordypning i terrenget, eller kastet det på sjøen. Det er heldigvis helt slutt. Nå forbrenner vi avfallet vi ikke sorterer ut og gjenbruker. Fordelen er åpenbar. Vi henter ut energien og vi reduserer volumet til en brøkdel. For hvert tonn husholdningsavfall vi forbrenner blir det meste til vanndamp og CO2. I tillegg sitter vi igjen med to varianter av aske. Et sted mellom 140 og 170 kilo faller ned i bunnen av ovnen og blir til det vi kaller bunnaske. Den er relativt harmløs, men inneholder rundt 10 prosent metall som jern og stål, aluminium og kobber.

Like harmløs er ikke den såkalte flyveasken, det vil si den som stiger opp med røyken og som tas ut i svære filteranlegg. Dette er en sterkt basisk aske som er rik på ulike salter, kalsium, sink, men også litt bly, arsen og andre gufne stoffer som vi ikke vil ha i naturen. Det blir et sted mellom 25 og 40 kilo flyveaske for hvert tonn avfall som forbrennes. Den norske løsningen har vært å transportere flyveasken til Langøya og blande den med forurenset svovelsyre fra Kronos Titan i Fredrikstad. Denne gikk før i Glomma, men siden 1993 er asken og syra blitt til en slags gips: En løsning på to problemer som kunne nøytralisere hverandre.

Norge produserer årlig rundt 55.000 tonn flyveaske, men tallet er såpass lavt fordi vi sender veldig mye av avfallet vårt til Sverige for forbrenning. Flyveasken med norsk opprinnelse er derfor et sted mellom 100.000 og 150.000 tonn. Flyveaske er ikke noe norsk problem og etter hvert som enda flere forbrenner sitt avfall, blir det mer av den.

For miljøet er det viktig at de miljøfarlige stoffene behandles spesielt og på en trygg måte. Det er derfor det er brukt et slikt kraftfullt navn som farlig avfall. Samtidig er det, i en verden der presset på naturressursene øker stort, avgjørende at ressurser brukes og gjenbrukes mer effektivt. En økning i mengden farlig avfall må derfor avveies mot hensynet til at miljøgifter ikke kommer ut i kretsløpet igjen på en ukontrollert måte. Håndtering av farlig avfall er i dag en integrert del av norsk industri og samfunn. Oppunder 250 norske bedrifter og forbrenningsanlegg leverer i dag farlig avfall til Langøya. Den norske avfallssektoren har kommet langt, og er trolig blant verdens mest anerkjente når det kommer til håndteringen av farlig avfall. Langøya er full om få år, og landet må ha et nytt anlegg der dette avfallet kan håndteres på en trygg og sikker måte.

Eksistensen av farlig avfall skaper imidlertid angst og uro. Med økt kunnskap har det også kommet økt bekymring. Dette er antagelig noe av bakgrunnen for at Stortinget vedtok at regjeringen skal presentere en plan, med følgende elementer, for å begrense mengden farlig avfall.

Færre miljøgifter. Farlig avfall finnes i flere produkter enn vi tenker over, men hvis det gis insentiver for å jobbe med produkt- og produksjonsutvikling kan bruken av de mest uheldige miljøgiftene begrenses på et tidlig stadium.
Økt levetid. For utvalgte produkter kan det kreves garantier om økt levetid. Dette vil for deg som forbruker medføre økt kvalitet og for miljøet mindre avfall. Et slikt tiltak vil kreve internasjonale regler og innsats.

Økt sortering og materialgjenvinning. Dette vil gi mindre avfall og dermed mindre farlig avfall, og har allerede høy oppmerksomhet både i Norge og EU.

Økt bruk av farlig avfall som ressurs. Det kan høres ut som en mindreverdig løsning, men er ikke nødvendigvis det. I mange produksjonsprosesser inngår det råvarer som er både helse- og miljøfarlige, men dette håndteres sikkert og er derfor akseptabelt. Bruk av sekundærprodukter er allerede en etablert praksis i Norge, men kan utvikles ytterligere. Et viktig tiltak er å sørge for at avfall også kan bli definert som «råvare». I dag oppfattes farlig avfall som et mindre egnet sekundærprodukt, selv om det ikke alltid er noen miljøfaglig god grunn til det.

Økt gjenvinning av farlig avfall. Til forskjell fra gjenbruk handler gjenvinning om en prosess der deler av avfallet ekstraheres. Noen miljøgifter må uansett deponeres, men en del av det farlige avfallet har også stoffer som det kan være riktig å gjenvinne. Industrien og forskermiljøer har jobbet i over 25 år for slik gjenvinningsløsninger, men det er krevende.

Myndighetenes oppgave er å sette overordnede kriterier og forutsigbare rammer, slik at industrien kan finne bærekraftige løsninger som vil sørge for at det gjenvinnes kritiske ressurser eller ressurser som det finnes naturlig etterspørsel etter.

Å redusere mengden farlig avfall er krevende. Lykkes myndighetene med planarbeidet kan resultatet bli at vi om noen tiår ser tilbake på en viktig endring der farlig avfall gikk fra å være et stort problem til dels å bli en ressurs, dels et avfall som deponeres trygt uten å skape stor bekymring.

Så lenge det farlige avfallet oppstår må imidlertid det viktigste være at avfallet håndteres trygt – av hensyn til miljøet, forbrukerne, de som hver dag håndterer avfallet og for lokalsamfunnene som er vertskap for industribedriftene i avfallsnæringen.

Når vi vet alt dette, og når vi vet at det er de øverste norske miljømyndigheter, bl.a. Miljødirektoratet, som skal gi tillatelser til drift av slike anlegg, og det er det samme direktoratet som skal føre tilsyn med driften. Hvordan forklarer motstanderne, og ikke minst de politiske partiene, spesielt de som liker å kalle seg miljøpartier, som er imot at Bergmesteren Raudsand AS får etablere et slik anlegg, sin motstand? Stoler dere ikke på de fremste fagmiljøene og direktoratene Staten har? Stoler dere ikke på øverste miljømyndigheter i landet? Dersom så er tilfelle må dere være konkrete og tydelige på hvor Staten mangler kompetanse? For meg høres det ut som dere sier: «Bare det ikke kommer hit så bryr vi oss ikke, da kan det lokaliseres hvor som helst». Er det å ta vare på miljøet?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags