Holder konsekvensutredningen for Raudsand faglig mål? Som bosatt på Tingvoll og med konsekvensutredninger som en sentral del av yrket i 25 år, har jeg både en personlig og en profesjonell interesse av prosessen som foregår rundt det planlagte avfallsdeponiet i tidligere Raudsand gruver.

Forutsetningene som ligger bak konklusjonene må holde mål. Metodikk og bruk av resultatene skal være korrekte. Norske konsekvensutredninger kan etter min oppfatning ha en lavere standard enn hva som er vanlig i våre naboland. Det brukes ofte mye mindre ressurser på å få fram faktagrunnlaget, og det hender at resultatene blir tendensiøst presentert.

Konsekvensutredningen for det nasjonale deponiet av farlig uorganisk avfall på Raudsand i Nesset kommune ser ut til å føye seg inn i rekken med utredninger av relativt svak kvalitet, selv etter norsk standard. I henhold til metodikken som er benyttet, beskrevet i Statens vegvesen sin håndbok V712, så skal ”konsekvensanalysen tydeliggjøre prosjektets relevante virkninger ….”. Utredningen skal på en grundig, objektiv og balansert måte presentere positive og negative virkninger av et prosjekt, slik at myndigheter og allmenheten kan bestemme om, og eventuelt hvordan, de ønsker prosjektet gjennomført.

Derfor reagerer jeg særlig på sammendraget i hovedrapporten for Raudsand. Dette er kortfattet og lite informativt. Beskrivelse av prosjektet vies stor plass. Deretter følger en noe forvirrende og ufullstendig forklaring på hva en konsekvensutredning skal være. I avslutningen beskrives ikke selve konsekvensene. Derimot påstås det at prosjektet ikke medfører uakseptable konsekvenser. Utsagnet er usaklig og hører ikke hjemme i en konsekvensutredning og slett ikke i et sammendrag. Det er høringsinstansene og offentlige myndigheter som avgjør hva som skal være akseptabelt eller ikke. Verken konsulenter eller utbygger har noe med å forsøke å bestemme hva andre skal mene på denne måten.

Blant fagutredningene er det naturmangfoldet jeg har mest kunnskap om. For Raudsand følger denne delutredningen stort sett standard metodikk. Det er likevel ikke ryddig å omdefinere marint naturmangfold til å begrense seg til fisk. Noen begrunnelse for en slik innsnevring av temaet blir ikke gitt. Utenom fisk ser ingen ut til å ha undersøkt dette mangfoldet verken nå eller tidligere. På landjorda var også svært lite kjent på forhånd. Der ble det gjort nytt feltarbeid, men innsatsen var tynn – to personer var der bare en dag. For et prosjekt av dette omfanget skal vi forvente at vesentlig større innsats legges ned i forarbeidene.

Etablering av et nasjonalt anlegg for deponering av farlig, uorganisk avfall kan være en av de miljømessig viktigste lokaliseringsbeslutningene som skal tas i Norge de nærmeste årene. Miljøkonsekvensene av det kan bli omfattende og svært langvarige. Da bør en forvente at beslutningsgrunnlaget ikke er preget av vinklede konsekvensbeskrivelser og minimal ressursinnsats innenfor sentrale fagfelt der en knapt vet noe som helst.