To typer skrantesyke

Seniorforsker Sylvie Benestad, Veterinærinstituttet

Seniorforsker Sylvie Benestad, Veterinærinstituttet Foto:

Av
DEL

MeningerDa Veterinærinstituttet i fjor konstaterte at en villrein i Nordfjella hadde Skrantesyke (Chronic Wasting Disease, CWD), var dette første gang sykdommen ble oppdaget utenfor Nord-Amerika (og Nord-Korea). Et omfattende arbeid med å ta prøver av hjortedyr ble satt i gang og CWD er per i dag funnet på villrein, elg og hjort. Karakteristika ved funnene gjør at vi må være åpne for at det finnes minst to typer CWD, slik det er med andre prionsykdommer.

CWD funnet hos syv villrein i Nordfjella, kan ikke skilles fra den smittsomme typen som over tiår har spredd seg i USA og Canada, med svært negative konsekvenser. Vi kaller gjerne dette klassisk CWD. Over 8700 elg (av disse ca. 3800 i Trøndelag) og 4500 hjort er undersøkt. Tre elger og én hjort har fått diagnosen CWD. Disse tilfellene skiller seg fra det som er funnet hos hjortedyr i USA og hos reinsdyr på Nordfjella, og vi er nødt til å skaffe oss mer kunnskap om denne atypiske CWD-typen. Men vi kan slå fast at begge typene er prionsykdommen CWD, der et feilfoldet protein hoper seg opp og skader hjernen. Men prøvene viser at avtrykket etter prionproteinet hos villrein er forskjellig fra det hos elgene og hjorten og det fordeler seg på en annen måte i hjernen. Vi kan også slå fast at elgene og hjorten har vært gamle og at det kun er gjort funn i hjernen, i motsetning til hos villreinen hvor det også er påvist i lymfeknuter.

Siden vi her har å gjøre med en hittil ukjent type CWD, er det mye vi ikke vet. Men vi ser likheter med andre prionsykdommer. Det finnes klassiske smittsomme prionsykdommer, men også atypiske varianter som opptrer sporadisk og ser ut til å oppstå uten ytre påvirkning. Sporadisk Creutzfeldt-Jakob sykdom (sporadisk CJD) er den vanligste prionsykdommen hos menneske. Sykdommen opptrer uten at man kan forklare årsaken og det er antatt at sykdommen kan oppstå spontant i hjernen. Det Ikke kjent naturlig smitte mellom mennesker. Det er imidlertid vist at sykdommen kan overføres mellom mennesker ved transplantasjon av organer fra mennesker med sporadisk CJD og forurensede kirurgiske instrumenter. De siste 10 år er det diagnostisert 4 – 11 tilfeller i året ifølge Folkehelseinstituttet. Sporadisk CJD rammer eldre mennesker.

Atypisk BSE hos storfe (kugalskap) har en forekomst på 1 per 3 millioner (slaktede/selvdøde storfe) undersøkt i overvåkningsprogrammer. Atypisk skrapesyke hos sau (Nor 98) finner man i Europa på 6 - 8 per 10 000 slaktede/selvdøde. Både atypiske BSE og atypisk skrapesyke forekommer oftest hos eldre dyr. Videre har man påvist feilfoldet prionprotein i hjerne og ryggmarg, men ikke i andre vev.

Det er klare paralleller mellom det vi har sett ved atypisk CWD og atypisk BSE, atypisk skrapesyke og sporadisk CJD. Men i så fall: Hvorfor har man ikke funnet atypisk CWD i Nord-Amerika hvor mange hjortedyr har vært undersøkt? Europeisk prionhistorie, kan gi en indikasjon.

I Storbritannia har forekomsten av skrapesyke vært høy og landet har hatt mer enn 95 % av alle BSE- tilfellene i verden. Atypisk skrapesyke (Nor98) ble oppdaget ved Veterinærinstituttet i Norge og atypisk BSE ble oppdaget i Italia og Frankrike da man satte i gang omfattende testing rundt i Europa.

Der man så grundigere på de enkelte tilfellene, så man også forskjellene. Senere fant man enkelttilfeller på gammelt materiale i England, og man kan spekulere i at enkelttilfeller av atypisk skrapesyke og BSE druknet i de klassiske tilfellene. Tilsvarende vet vi at omfanget av CWD er stort i USA.

Et annet moment er at diagnostikk av de atypiske tilfellene krever undersøkelse av materiale fra hjerne. I Nord-Amerika undersøker flere stater kun lymfeknuter i overvåkingsprogrammet. Det gir en god undersøkelse med tanke på klassisk skrantesyke, men fanger antagelig ikke opp atypiske tilfeller. Klassisk prionsykdom rammer oftest yngre individer sammenlignet med atypiske, helt ned til ett år og vanligst 2 til 4 år for klassisk skrapesyke, mens det for atypisk skrapesyke oftest er 6 til 7 år. Tilsvarende ser vi at CWD hos villreinen i Nordfjella har vært dyr ned i 3 år, mens elg og hjort med skrantesyke alle har vært over 13 år. Klassisk skrapesjuke og CWD smitter mellom dyr under naturlig forhold, gjennom spytt, urin, avføring og etterbyrd (morkake hos dyr). Sykdommen sprer seg langsomt men sikkert, så sant man ikke gjennomfører tiltak for å kontrollere utbredelsen.

Vi tester mange hjortedyr i Norge nå, og vi finner tilfeller av hjortedyr som ser ut til å ha atypisk CWD som kanskje opptrer sporadisk og kanskje uten å være smittet av andre individer. Er det slik, er det fortsatt håp om å kunne bevare friske bestander av villrein og annet hjortevilt i Norge, dersom det lykkes å renske ut det vi vet er klassisk, smittsom CWD. Å gi opp dette forsøket, vil være å gi opp tanken om friske hjorteviltbestander. Foreløpig vet vi at dette er funnet i Nordfjella villreinsområde.

Er vi heldige, er den konsentrert der.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags