Sløsing med skattepenger i Innerdalen

Av
DEL

LeserbrevDriva skriver 5. mars og Tidens Krav skriver 13. mars at forvaltninga av Trollheimen landskapsvernområde hogger ut et halvvoksent granfelt på 44 mål i Innerdalen.

Tiltaket koster 2,5 millioner kroner og det er våre skattepenger som brukes. Hensikten med å fjerne grana som stått der i 60 år, er den at ikke er en naturlig del av vegetasjonen i Innerdalen. Å fjerne granholtet har vært et ønske lenge, men på slutten av fjoråret ble det penger tilgjengelig.

Arbeidet gjøres av profesjonelle folk og grana flys ned med helikopter for at det skal bli «miljøvennlig».

Begrunnelsen for å bruke så mye skattepenger på dette tulletiltaket er ifølge verneområdeforvalteren at; Feltet ikke er en naturlig del av vegetasjonen i Innerdalen. Gran hører ikke naturlig heime i dette området. Gran sprer seg ikke aggressivt, slik en del svartelista arter kan gjøre, men et slikt felt vil påvirke artene som naturlig hører til i området. Derfor ønsker vi å få tatt det ut. Det er et kostbart, men viktig arbeid for å ivareta landskapet og det naturlige artsmangfoldet i Innerdalen.

Hva er naturlig?

Da isen smeltet for 10 000 år siden var det i Innerdalen ikke vegetasjon andre steder enn på fjelltoppene som stakk over isen. Etter hvert har planter og trær kommet krypende eller gjennom lufta, og funnet seg tilrette. Bjørnson skriver i Arne om hvordan fjellet ble kledt. Avhengig av klimaet, varme eller kalde perioder, har artsmangfoldet variert.

Etter siste istid har det vært gran i landet vår i 2500 år. I Rindal er det naturlig granskog.

Kulturlandskap er et landskap som helt eller delvis er blitt omformet fra den opprinnelige naturtilstand på grunn av menneskers virksomhet. Det siste tusenåret har menneskelig aktivitet med husdyrhold og planting av nye arter skapt litt kulturlandskap i deler av Innerdalen. For hundre år siden var det mer seter- og landbruk i utmarka enn i dag. Dalene og liene var nedbeitet og det var ikke mye skog. Gamle bilder viser hvordan økokatastrofen nærmet seg. I dag vinner heldigvis naturlandskapet. Kulturlandskapet er ikke økologisk stabilt uten menneskelig aktivitet.

Vi har ei egen lov, naturmangfoldloven, om bevaring av biodiversiteten. Fra denne loven er det verneområdet i Trollheimen er hjemlet.

Vi hører ofte om at kulturlandskapet er viktig for et biologiske mangfoldet med mange arter, genetisk mangfold og mangfold i leveområder og nisjer i et område.

Naturlandskapet, et landskap som ikke er påvirket og endret gjennom inngrep fra menneskenes side i vesentlig grad, har et annet mangfold og økologi.

Innerdalen har ca. 9000 mål bjørke- og blandingsskog. Det uønskede granfeltet er 44 mål og utgjør 0,5 % av skogsarealet.

Granskog har andre arter enn bjørkeskog. En stor tett granskog med tre av samme alder, er ofte artsfattig selv om noen arter trives i granskogen. Den aktuelle granholtet på 44 mål, er ei lita øy i en stor bjørkeskog. Mange dyrearter bruker granholtet som hekke- og gjemmeplass. Granholtet gir plass for flere arter enn det ellers ville ha vært i dalen. Tiltaket svekker biodiversiteten.

Når skal skogen hogges?

Ofte blir skogen hogget for tidlig. Hvis 60 år gammen granskog får stå i 20 år til, vil verdien øke 2-3 ganger. Det blir mer tømmer og andelen godt betalt sagtømmer blir større.

For de som er opptatt av klimaet er det verdt å vente med hogst til skogen er hogstmoden. Granskog i full vekst binder CO2 fra lufta. Skogen bør derfor ikke hogges før tilveksten har kulminert.

Granholtet i Innerdalen kunne med fordel ha stått i 20 år til.

Ansvar

I Tidens Krav sier grunneieren at det var bestefaren som- på 50- eller 60-tallet godtok at det ble plantet gran her. I ettertid den rene galskap, men den gang var det «god latin». Grunneierne ble nærmest «presset» til det gjennom ekstremt gode tilskuddsordninger og misjonerende skogreisningsledere.

Dette er tull. Jeg er sikker på at bestefaren til grunneieren var seg selv bevisst, ikke lot seg presse og han fikk plantet grana etter egen vilje. Ingen av avisene omtaler at grunneieren får «erstatning», men grunneieren får nå fra staten en erstatningsarv etter bestefaren på 400 000 kr.

Inhabilitet

Beslutningen om sløseriet ble tatt av Verneområdestyret for Trollheimen. Grunneieren er med i dette styret. Da sløserisaken ble drøftet, stilte han spørsmål om egen habilitet. Styret fant han habil. Det er feil. Forvaltningslovens § 6 sier at en er inhabil

- når han selv er part i saken

Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.

Grunneieren er part i saken og han får godt betalt for tiltaket.

Overflod

Når vi har råd til å iverksette slike tiltak er det et tegn på overflod og politikere som ikke ser helheten og nytten av pengebruken.

Grana kunne ha stått der til den ble hogstmoden. Hogsten kunne ha blitt gjort lønnsomt av grunneieren Tiltaket gir mindre biologisk mangfold. Et annet alternativ er at granholtet ble ble stående og endte som urskog.

Til høsten skal det utnevnes et nytt verneområdestyre. Vi trenger nye koster.

Til slutt vil jeg avslutte med noen ord fra Bjørnsons Arne;

«Enn om vi kledde fjellet?» sa eneren en dag til den utenlandske ek, som den stod nærmere enn alle de andre. Eken så ned for å komme efter hvem det var som talte; der nest så den opp igjen og taug. Elven arbeidet så tungt at den gikk hvit; nordenvinden hadde lagt inn gjennom stupet og skrek i kløftene; det bare fjell hang tungt utover og frøs — «enn om vi kledde fjellet?» sa eneren til furuen på den andre siden. «Skulle det være noen, måtte det vel bli vi», sa furuen; den tok seg i skjegget og så bortover til bjørken: «Hva mener du?» Men bjørken gløttet varsomt opp imot fjellet; så tungt la det utover henne at hun syntes ikke å kunne dra pusten engang. «La oss kle det i Guds navn», sa bjørken, og ikke flere enn disse tre var, så tok de på seg å kle fjellet. Eneren gikk først.» Og Bjørnson sier videre: «Da de kom et stykke på vei, møttede lynget. Eneren ville liksom gå det forbi. «Nei, ta lynget med», sa furuen. Og lynget i vei. Snart begynte det å rape for enerene; «bit i meg», sa lynget. Eneren så gjorde, og hvor der var bare en liten rift, der stakk lynget en finger inn, og hvor det først hadde fått en finger, fikk eneren hele hånden. De krabbet og krøp, furuen tungt efter, bjørken med. «Det er sælebot i det», sa bjørken —

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags