«Det er dette vi må forholde oss til i språkvalget: Hva som er best for barna våre»

Eva B. Gikling.

Eva B. Gikling.

Av
DEL

LeserbrevJeg skjønner at debatten rundt målvalg på bygdeskolene engasjerer. Og for en total språknerd, er det få ting som er mer gledelig enn glødende engasjement for språket. Språket er det vakreste, sterkeste og mest nyttige vi mennesker har. Det er genialt og uovertruffent, både som kommunikasjonsverktøy og kunstuttrykk. Og noe av det vakreste med språket vårt er nettopp de utallige nyansene det åpner opp for å uttrykke, alle ordene og alle sammensetningene du kan bruke til å uttrykke deg og det du mener. Jeg elsker språk. Jeg elsker både dialekta mi, bokmål, nynorsk, engelsk, fransk og å høre på en haug med språk jeg overhode ikke forstår og så å forsøke å tenke meg hva de snakker om.

Personlig skulle jeg ønske vi hadde mye mer språk i skolen, spesielt når jeg ser på hvor dårlig det er stilt med skriveferdighetene rundt omkring. Men jeg ønsker ikke at den undervisninga skal foregå på nynorsk. Personlig har jeg følt dette så sterkt på kroppen at vi flyttet fra en daværende nynorsk-krets til en bokmålskrets. Ikke fordi jeg ikke liker nynorsk, men fordi jeg fikk et sjokk da barna mine startet skolen. Min førstefødte er en akademisk råtass. Hun lærte seg selv å lese da hun var fire, og leste flytende både på norsk og engelsk da hun begynte skolen. Likevel var hun fra første til fjerde klasse rasende over det tunge og oppstyltede språket i lærebøkene. Hun opplevde lærebøker som møtte henne med et språk hun overhode ikke identifiserte seg meg, og vi har ikke tall på alle bøkene som har flakset gjennom rommet mens frøkena har basket med «åtgaum», «eldmassar» og «krins». Ord som aldri forekommer i hennes hverdag.

Jeg gikk inn i rollen som skolemor med den oppfatning at det var lurt å ha nynorsk, for da fikk de jo liksom en god sidemålskarakter gratis på ungdomsskolen. Det er jo det nynorskpropagandaen sier hele tida. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at det hjelper forferdelig lite med en potensielt bedre sidemålskarakter på ungdomsskolen, når du må bakse med et språk du ikke forstår i alle de andre fagene allerede fra første klasse. For nynorsken som møter deg i skolebøkene er dårlig. Og det er det som er realiteten vi må forholde oss til. Det er en viktig faktor i denne debatten.

En god sidemålskarakter, veier heller ikke opp for dårligere karakterer i hovedmål, matte, naturfag, samfunnsfag, KRLE osv. Og det hadde blitt realiteten i alle fall for en av de andre barna mine. Han er i motsatt ende av den akademiske skalaen fra søstra si. Han har ingen diagnose eller dysleksi eller noe som gjør at han kan kreve bokmål, men han er en av de mange barna som må jobbe, hardt og mye, for å forstå ting, for at det skal sitte og for at det skal gå automatikk i det han har lært. Og når du i utgangspunktet må jobbe veldig hardt for å skjønne ting, blir det faktisk en uoverkommelig barriere at språket føles unaturlig og fremmed.

Det er dette vi må forholde oss til i språkvalget: Hva som er best for barna våre.

Og da er det et par faktorer som melder seg fort. For det første: Alle vet, enten man jobber i skolen eller ikke, at mengdetrening er det som virker hvis du skal bli god til noe. Jo mer du leser, jo flinkere blir du til både å lese og skrive. Det gjelder uansett hvilket språk du skal lære: Er du omgitt av det, kommer det fortere og mer naturlig. Og hva er det barna møter, i filmer, serier, bøker, aviser, på nett, tv, radio og i musikk? Jo, det er bokmål. Og engelsk. Ikke fordi det ikke finnes gode barnebøker på nynorsk, det gjør det i høyeste grad, og selv vi bokmålstilhengere greier fint å lese dem, men de utgjør ikke nok volum i forhold til den eksponeringen barna utsettes for. Og da er det nynorskleiren pleier å rope over seg at «barna får bokmål gratis og derfor bør lære nynorsk på skolen». Nei, jeg er uenig. Barna bør få lære det språket som er mest tilgjengelig for dem. Det språket der de får mest «gratis» som nynorskfolket liker å si. Rett og slett fordi norskferdighetene jevnt over er for dårlige, og vi må gi barna de beste forutsetningene for å lese og skrive så godt som overhode mulig. Og spesielt med tanke på de elevene som ikke får så mye gratis i læringsprosessen, er det da avgjørende at de får den drahjelpa som konstant eksponering medfører.

En annen ting vi ikke kommer utenom i denne debatten, er det elendige språket vi finner i nynorske lærebøker. Jeg skal ikke bruke mye tid på å dra fram eksempler på det nå, siden Mållaget selv ble sjokkert over det de fikk vist i det åpne møtet tidligere på Gjøra. Mange foreldre har vært forundret over at det ikke er gjort noe fra Mållagets side for at dette skal bli bedre til tross for at laget selv innrømte at dette var uheldig for barna og for nynorsken. Jeg registrerer også at det fra nynorsksida her skyldes på forlaga, men når 90 % av den voksne befolkninga bruker bokmål, er jeg redd det er slik det vil fortsette å være også framover. I en utopisk verden var lærebøkene på nynorsk skrevet av Lars Mæhle eller Svein Seter, også ble ikke dette et tema. Men vi må faktisk forholde oss til at bøkene er på et dårlig og utilgjengelig språk, som barna finner fremmed. Og hva er det da som er til barnas beste?

Så er det slik at dagens unge må lære seg å beherske flere språk enn det som var nødvendig da jeg vokste opp. I dag må alle elevene i åttende klasse på SUS velge mellom tysk, fransk og engelsk fordypning. Og i arbeidslivet som venter dem, for ikke å snakke om den teknologiske hverdagen de går i møte, vil god beherskelse av i alle fall engelsk være helt nødvendig. Da er det viktig, spesielt for dem som kanskje sliter litt med språk, at førstespråket deres er det som er aller mest tilgjengelig for dem. Og at de har en trygghet og selvsikkerhet på det språket som gjør at de ikke kvier seg for å lære andre språk. Eller for å uttrykke seg på sitt eget språk. Er du ikke trygg på hovedmålet ditt, vil du heller aldri bli det på andre språk.

Det argumenteres ofte med at nynorsk er nærmere dialekta vår. Joda, hvis den er skrevet av f.eks Lars Mæhle, kan jeg kjøpe det. Men det er ikke den nynorsken vi møter mest av i lærebøkene. Den nynorsken tror jeg du må til temmelig grisgrendte strøk av Sunnmøre og Sogn & Fjordane for å finne deg fortrolig med. Og det er heller ikke slik at det i seg selv er konfliktfylt at man skriver annerledes enn man snakker. Slik er det overalt! Vis meg et land der det ikke er geografiske forskjeller på talespråket, men et felles skriftspråk?! Selv barna vet at man bruker litt andre ord og formuleringer når man skriver enn når man snakker. Og det er ikke problematisk. Det ble i flere innlegg vist til Storbritannia, der man også har irsk og walisisk som egne språk. Men da må jeg få påpeke et par ting: 1. Min ektemann er født og oppvokst i Wales, og verken han eller familien hans (selv de som bor i Wales) snakker eller skriver walisisk. Han har en tante som kan det, fordi hun har vært rektor og pålagt å kunne begge språka gjennom jobben sin, men som hun selv sier «det er et språk vi holder i live mest for turismen, for det har ingen reelle bruksområder utover turist-skilt». Og det kommer fra et folk som er ekstremt stolte av å være walisiske, og heller ville dødd enn å kalle seg engelsk. Likevel snakker og leser og skriver de engelsk i det daglige, om enn med en forferdelig bred dialekt i talemålet. Problematisk? Nei. 2. Hvis vi skal holde oss i England, skal du ikke langt utenfor BBC sine hovedkvarter før dialektene varierer så du nesten skulle tro det var ulike språk. Alle som har snakket med noen fra Birmingham, vet at dialekten der er totalt uforståelig for den som ikke er innfødt. Men hva leser og skriver de over hele fjøla? ENGELSK. Mister de identiteten sin for det? Nei.

Det framstilles fra motparten min som om vi som velger bokmål kan vinke farvel til både røtter, kultur, tilhørighet og dialekt. Dette er en framstilling jeg ikke kjenner meg igjen i. Det framheves også hvilket ansvar for kulturarven vår som nå ligger på skuldrene til dem som skal stemme i språkvalget. Dette mener jeg blir feil. Som mor er det umulig å rettferdiggjøre at jeg potensielt fratar barnet mitt gleden over språk og lesing, og evnen til å uttrykke seg godt, bare fordi jeg er redd nynorsken skal dø ut. Nynorsken får vi voksne holde i live, hvis vi mener det er så verdifullt. Det ansvaret skal ikke legges på barna våre.

Jeg skal ikke male noen dystre profetier for hva som skjer dersom resultatet av valget lander på nynorsk. Det synes jeg er upassende, og jeg har altfor stor respekt for menneskene på nynorsksida til å synke på et slik nivå. Men jeg vil komme med noen spørsmål og en oppfordring: Hvem er det du stemmer for? Er det deg selv og ditt nostalgiske eller idealistiske forhold til nynorsken? Eller er det barna som går i skolen nå, og foreldrene deres, som dere skal vite har gått igjennom litt av hvert for å be om denne avstemminga? Hvem handler dette valget om?

Oppfordringa mi blir derfor: Stem med tanke på ALLE barna som omfattes av denne avstemminga! Og send en ekstra tanke til de som sliter litt før du plukker opp stemmeseddelen. For for dem er valget opplagt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags