Skolespråket: Jeg vil nødig sette barna mine fremst på barrikadene, men det er tross alt de dette handler om

Av
DEL

LeserbrevRepresentanter fra Sunndal Mållag har invitert til åpent informasjonsmøte om skolespråket i Ålvundfjord skolekrets. Møtearrangørene står for innledning etterfulgt av tre innlegg: 1. Representanter for underskriftskampanjen er inviterte. 2. Ingar Arnøy fra Noregs Mållag. 3. Torgeir Dimmen fra nynorsksenteret. Avslutningsvis blir det debatt og spørsmål med Svein Sæter som ordstyrer.

Jeg kjenner på engasjementet og stiller gjerne til debatt, men da på andre premisser. Nils Ulvund gir i Driva (13. mars) uttrykk for at han syns det er trist at ingen fra underskriftskampanjen vil delta på møtet. For meg virker møtet som, i mangel av et bedre ord, partisk. Sunndal Mållag har bestemt innhold, tid, sted, ordstyrer og rekkefølge. Det virker nesten som et rent nynorskmøte, og ikke et sted for en åpen og balansert debatt. Denne møteinnkallelsen oppfatter jeg som en maktdemonstrasjon og jeg er usikker på om jeg ønsker trå inn i løvens hule som «bare» en mamma. Når både foreldremøter og kirkekonserter flyttes for sikre møtedeltagelse så blir det nærliggende å tolke også dette som en fremvisning av makt og posisjon i et lokalsamfunn. Jeg lurer på om representantene ved Sunndal Mållag ser det samme som jeg ser? Et møte på andre premisser kunne eksempelvis vært at kommunen stilte som møtearrangør der like representanter fra både Noregs Mållag og Riksmålsforbundet hadde blitt invitert. Og kunne det vært mer aktuelt å holdt et slikt møte tettere til selve valget?

Og så er det noe med hvilket klima vi ønsker å møte denne debatten i. Ved flere anledninger har jeg kjent på kroppen at ønsket om en målformsendring ikke har tålt dagens lys. Jeg har, etter å ha trødd i noen salater og fått passet påskrevet, valgt å tone engasjementet noe ned og jeg har unngått emnet i sosiale lag. Jeg blir på ingen måte overrasket av at saken setter følelser i sving, men det er noe med å gi hverandre et rom for ulike meninger. Jeg blir nesten litt redd. Det er vanskelig å forklare, men jeg blir litt redd for hvordan dette vil utarte seg når vi allerede så tidlig i prosessen ser konturen av et «språk» som kanskje har noe bygdadyrisk over seg? Jeg håper det ikke er slik. Jeg, som ønsker et målformsvalg, håper at vi kan komme ut av dette som en samlet bygd uansett utfall.

Videre har det har blitt sagt at «Nynorsk er hjertespråket på Nordmøre» (Aura Avis 18. desember). Det er en beskrivelse som jeg stiller noen spørsmålstegn ved. Jeg betviler ikke at det for noen er slik, men jeg tror neppe det gjelder for alle? Likeens blir mangfold nevnt som et argument for å beholde nynorsken, men er det mangfold å tre denne hatten på alle som er bosatt på Nordmøre? For meg blir denne uttalelsen en påstand. Jeg er nordmøring, men nynorsk har aldri hatt en slik hjertelig posisjon i mitt liv. Jeg tenker at alle og enhver har sitt eget hjertespråk, både muntlig og skriftlig. Det er så personlig. Det er identitet. Og det er kanskje ikke så rart at det blir polariserte tilstander når noen tillater seg å pirke på det som ligger hjertet nært.

Jeg vil nødig sette barna mine fremst på barrikadene, men det er tross alt de dette handler om. Eller, i alle fall, burde handle om. Jeg strever med å overbevise både meg selv og mine barn om at de skal være bærere for voksnes fanesaker fordi det er tradisjonen tro. Jeg ser at nynorsken skaper en ekstra utfordring enten det er språkforvirring eller møter med ord og uttrykk som hverken barn eller voksne i heimen forstår. Derfor setter jeg stor pris på initiativet til et målformsvalg slik at jeg, som mamma til tre nåværende og kommende elever ved Ålvundfjord skole, får muligheten til å kunne si noe om og eventuelt påvirke skolehverdagen til barna mine.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags