I januar måned leste jeg ei bok som etter mitt syn fyller et tomrom når det gjelder å vise og dokumentere utviklingen innen den norske bondestand - fra husmannsvesenets tid og fram til i dag. Forfatteren har også fått med et interessant tallmateriale som uttrykker veldig godt hvordan utviklingen har vært. Utviklingen eller trenden har i lengre tid i stadig større grad gått i feil retning, særlig sett fra en jordbrukers synsvinkel. Dagens politikere ser på stordrift og etter hvert industrijordbruk som løsningen for å skaffe nok mat i framtida.

«Den lille bonden», som forfatteren velger å kalle husmannen og småbrukeren, er hva denne boka dreier seg om. Småbrukeren er nå blitt fullstendig utkonkurrert, og har slett ikke mulighet til å leve av jorda si. Slik politikerne ser det er dette dessverre en villet og nødvendig utvikling.

Etter mitt syn er det ei meget viktig bok Trysilværingen Roar Vingelsgaard – som selv er oppvokst på et småbruk i Trysil – har skrevet. Han har valgt å kalle den for «Den lille bonden. En historiebok om slit, nøysomhet og bærekraft.» Denne tittelen synes jeg er meget dekkende med tanke på å formidle hva boka handler om. Jeg mener det var på tide at ei slik bok ble skrevet.

Boka bærer preg av at forfatteren har gjort et grundig og omfattende forarbeid. Han er selv den som står bak både tekst og bilder - han har reist rundt omkring i hele landet, i alle fylker – og intervjuet småbrukere og andre som kan belyse hvordan livet gjennom tidene har vært for «den lille bonden». Dette belyser han fra den tiden husmannsvesenet var dominerende, dvs. fra midten av 1800-tallet og til i dag. Med sitt rike og varierte bildemateriale har han lyktes med å gjøre denne boka særdeles interessant og verdifull. Dette sammen med alle de fascinerende personportrettene og intervjuene med folk fra de ulike miljøene blant de gjenlevende småbrukerne eller småbøndene rundt i hele distrikts-Norge.

Alle som er opptatt av å skaffe seg en dypere innsikt i og kunnskap om utviklingen innen norsk bondestand og bondekultur, bør skaffe seg denne boka - og kanskje også politikere, som i alle etterkrigsårene har gjort sitt beste for å bygge ned og rasjonalisere norsk jordbruk. Det er jo unektelig interessant å tenke på at det så seint som i 1949 var hele 213 000 småbruk i Norge. Den gangen ble alle bruk fra 5 mål regnet med i statistikken over gardsbruk. Men i 1989 var det ikke mer enn 99 000 registrerte gardsbruk igjen, og da var nedre grense for å regnes som drivverdig økt til 20 mål, så nedgangen har vært dramatisk stor, for å si det mildt.

Av andre tallfakta fra boka har jeg lyst til å nevne at i 1907 var 75 % av alle norske gardsbruk under 50 mål. I 1949 var 70 % av gardsbrukene på mindre enn 50 mål, altså en ubetydelig nedgang siden 1907. Har lyst til å ta med at i 1989 var det hele 10 gardsbruk som la ned drifta hver eneste dag året gjennom.

Jeg synes også det kan være interessant å merke seg at den aller første landbrukstraktoren som ble kjøpt her til lands var allerede i 1908, og den ble kjøpt av den framsynte bonden Isach Coldevin – en pioner innen norsk landbruk på den tiden. Han holdt til på øya Dønna på Helgeland.

La meg avslutte med å si at denne boka fortjener en større leserkrets enn de som føler tilhørighet til bondestanden. Enhver norsk borger har mye å lære om vår nære fortid av denne boka. Den ville i tillegg bidra til å gi en bedre forståelse av den tida vi i dag lever i.