Aira og Kurt blant de aller beste

Artikkelen er over 17 år gammel

Matfar Kurt Amundø overlater ingenting til tilfeldighetene når kjæledyrene skal gå gjennom en av Norges tøffeste utdanninger for firbente. Så er han sammen med rottweileren Aira også Sunndals eneste A-godkjente ekvipasje som kan settes inn i leteaksjoner.

DEL
Aira er utlært, Annie er godt i gang og Børre bare venter på å slippe til. De seks smårollingene inne på kjøkkenet vet ikke engang hva en redningshund er. I det hele tatt er det ikke problemer med å sikre etterveksten i Sandbrekkgata 32.

Siden 1996 har Amundø hatt som mål å utdanne hunder til bruk i ettersøk, det være seg så vel i forbindelse med ras som forsvinninger generelt. Som en av de første norske hundeekvipasjer ble han og Aira i fjor også godkjent for søk i ruiner. Det skjedde i Roseberg i Sverige.

På torsdagens medlemsmøte i Sunndal hundeklubb, hvor han er medlem, fikk han blomsterhilsen og gode ord for den innsatsen han legger ned - og som primus motor for klubbens hundekjøringer for handikappede.

Foreningen Norske Lavinehunder - i dag Norske Redningshunder (NRH) - ble formelt stiftet i 1976, men grunnlaget ble lagt allerede i 1947. Det var da Kaare Skalstad gjorde en observasjon av en hund som markerte i et rasområde ved Upsete, og det ble senere gjort funn på dette stedet. Ideen ble brakt videre og i 1956 gikk det første kurset i Norge med samme mann og hunden Heidi som første godkjente lavineekvipasje. At Skalstad var foreningens første formann overrasker vel heller ikke. I dag er det Odd Kulø fra Ulsteinvik som er leder.

- Omtrent 200 ekvipasjer i Norge har i dag A-godkjenning, forteller Amundø. Det er vel å merke innen Norske redningshunder. Både politiet og heimevernet har hundeekvipasjer, og det hender ikke sjelden at man skifter mellom organisasjonene.

- Men det er en nivåforskjell, mener Amundø selv. Kravene i NRH er tøffe, og oppgavene er også ofte litt forskjellig fra det politiets hunder kan ha.

- Vi leter i alle fall primært etter mennesker som ennå er i live, sier han ettertenksomt.

Spesielt tett mellom redningshundene er det ikke. I Ørsta/Volda er det fem per i dag og to under utdanning, mens det på motsatt kant er fem godkjente på Oppdal. Amundø er selv medlem i Oppdal lag av NRH og har altså en av to hunder som er godkjent for alle forhold.

Å komme så langt er en prestasjon. Bare på mentaltesten av hunden er det mange som stryker. Deretter følger en knallhard utvelgelsesprosess gjennom C-, B- og A-kurs. Et A-kurs kvalifiserer også til deltakelse på kurs i ruinsøk, og under fjorårets kurs i Sverige ble bare 11 av 30 hunder godkjent.

- Men jeg liker å dra på kurs, sier Amundø. Ikke bare for treningens del skal vi tro ham. Å være markør er også en del av kurset.

- Å Ligge i en sovepose under to og en halv meter snø, ha med seg hodelykt, lesestoff, appelsiner og termos med kakao, da er du sjef, slår han leende fast.

Hvilke hunder som egner seg best til ettersøkshunder, se det kan være en akademisk diskusjon. Selv har Kurt Amundø satser på Rottweiler. Flatcoated retriever og andre retrieverarter, schæfer og border collie er andre arter som har vist seg å holde mål, og nær sagt er det bare fantasien som setter grenser.

- Det er ingen mal på hvilke hunder som egner seg, men om de ikke gjør det vil de før eller senere avsløre seg, sier Amundø.

Tida du har til rådighet setter imidlertid grenser, og skal du følge opp flere hunder på en gang må du ha stor interesse. Kurs for alle årstider og utdanning av nye hunder etter hvert som de eldste nærmer seg pensjonistalderen - 10 år - gjør at mye tid får med. På Oppdal har lokallaget flere bygninger som de kan benytte til trening, mens det lokalt er heller få som er egnet.

- Treningsmetodene har utviklet seg gjennom årene og er i dag trolig langt bedre enn for 20 år siden, legger Kurt til. Mildere behandling av hundene gir mer samarbeidsvilje.

- Du finner ikke en sint redningshund, sier han smilende.

Alle sammen logrer med halen og tilkjennegir hvor selskapssyke de er når vi kommer på besøk. Roligst er likevel mamma Annie som bare venter på at det igjen skal bli foringstid for sine seks små. De viltre krabatene stuper over hverandre i forsøket på å slikke journalistens fingrer. Eventuell skepsis basert på rottweilernes noe ufortjente rykte fordufter som dugg for sola. Eierne får hunder som fortjent, og må ta dem deretter.

I og med statusen som hundefører kan Kurt Amundø og Aira risikere å bli sendt nær sagt over hele landet. Om det er Kristiansund eller Snåsa spiller ingen rolle dersom situasjonen krever det. Kvikne og Batnfjord er andre steder der han har vært med på leteaksjoner de senere årene etter at Aira ble A-godkjent for vinter- og sommersøk i 1998.

Av og til blir personene funnet, av og til ikke.
- Men har vi avsøkt et område er vi ganske sikker på at personene ikke er der, selv om det også er mulig å gjøre feil. En hund er et individ og ikke en robot, minner Kurt om.

- Og hundeføreren må lese hunden så godt som mulig.
Noen direkte enkel jobb er ikke det alltid når hundepartruljene ofte kommer inn i et leteområde etter at mange mennesker har trålet det på kryss og tvers.

- Først mye folk og deretter hunder blir ofte feil, slår han fast.

Da stiller det enda større krav til de firbeinte, og kun de beste klarer å løse oppgaven. Aira er blant de beste, og det er eieren aldri så lite stolt over.

Artikkeltags