Rett på sak om kreft

Koffor me, spør hovedpersonen, spilt av Nils Golberg Mulvik.

Koffor me, spør hovedpersonen, spilt av Nils Golberg Mulvik.

Av

Hvordan skal man skrive et teaterstykke om kreft? Svaret finnes i Hovshall i Sunndal kulturhus denne helga.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Aura Avis i en hel måned for KUN 1 kr!

På scenen her utspiller det seg et drama som alle vil kjenne bakgrunnen for: Sunndalingen Fredrik Fahle fikk en alvorlig kreftdiagnose lille julaften i fjor, en diagnose som ble ytterligere forsterket like før nyttår. Legene gav Fredrik ni måneder igjen å leve.

– Men no har e levd i elleve måna! sier hovedpersonen i stykket, spilt av Nils Golberg Mulvik. Ålvundfjordingen er profesjonell skuespiller og leverer her en hovedrolle som viser det formatet han har som scenekunstner: detaljrikdommen i spillet, spennvidden i uttrykkene, de raske skiftninger mellom ytterpunktene i et menneskes følelsesliv.

– E har kreft

Forestillingen Kreft for faen! er akkurat slik tittelen antyder: Dette er et stykke som går rett på sak uten sarte omskrivninger av den elendigheten som ofte er knyttet til denne fryktede sykdommen. Den første replikken i stykket er nettopp denne: – E har kreft.

Det er en naturlig og logisk start. Hovedpersonen kjenner på ordet, dette stygge og truende ordet. Han forsøker å begripe det, ta det inn i sitt eget liv, forstå hva det innebærer. I begynnelsen var ordet.

Deretter kommer de fysiske realitetene: Cellegiftbehandlingen tar håret, og da er hovedpersonen over i ny fase: å måtte innse at kreft er noe mer enn et ord, det er en sykdom som griper rett inn i det selvbildet et menneske har, der hårprakten kanskje er et symbol for dette. Denne scenen er et gripende samspill mellom hovedpersonen og kjæresten hans, spilt av Karen Hansen Brandvold. Det er hun som klipper håret, en handling som vekker sterke følelser hos henne. Sangen som er knyttet til denne scenen, er usedvanlig godt påkommet: Den tar utgangspunkt i den antikke myten om den umåtelig sterke Samson. Det er hans hårprakt som gir ham den store styrken. Samsons kjæreste, Dalila, forråder ham, Samson blir skamklipt og mister sin styrke. I Kreft for faen! skjer det motsatte: Hovedpersonens kjæreste forsikrer at hun står ved sin kjæres side og at tapet av håret ikke betyr at styrken forsvinner.

Kjæresten

Også kjæresten blir satt på store prøver. For kreft rammer ikke bare den som blir syk:

– Kreft er så fysisk for den som er syk og så psykisk for de nærmeste som forsøker å hjelpe, sier kjæresten. Så synger hun en sang i fortvilelse om det å være situasjonsbetinget psykisk ustabil. Fra før vet vi at Hansen Brandvold er en meget dyktig sanger, men hun framstår også som en meget habil skuespiller som kommer godt ut av sin store utfordring: å gjøre rollen sin synlig og nyansert ved siden av sin profesjonelle motspiller Golberg Mulvik.

– Koffor me?

Aktørenes følelser svinger fra ytterpunkt til ytterpunkt, fra den svarteste fortvilelse til uttrykk for dyp kjærlighet. Det gjenspeiler seg også i de åtte scenene som det timelange stykket er bygd opp av: De er svært ulike i form og innhold. Plutselig står hovedpersonen på scenen og uttrykker et voldsomt sinne mot det han mener har påført ham sykdommen: alle miljøgiftene han har vært omgitt av, på verket og på garden. Han ramser opp en lang rekke giftstoffer, og de har det felles at de begynner på r, og det gjelder også rotenon. Han fråder av sinne ved tanken på at store mengder gift kan komme til å bli tømt i elva for å drepe gyroen. Hva kan bli konsekvensene for livet i og rundt elva, vet vi hva vi påfører oss selv og miljøet av farer?

– E er sintar på rotenon enn på kreft! sier hovedpersonen.

Før han igjen glir inn i fortvilelsens mørke: – Koffor akkurat me?

Spørsmålet leder inn i en svært sterk men likevel nydelig sangscene: Fredrik Fahle står på scenen og spiller seg selv i en sang der han stiller spørsmålet: Jesus, koffor valgt du me?

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Fahle har skrevet både melodi og tekst til denne sangen selv, og det skulle si seg selv at dette oppgjøret med religiøse dimensjoner gjør et sterkt inntrykk. Det ligger samtidig en lettelse i å se Fahle utstråle en slik vitalitet, omstendighetene tatt i betraktning.

Stykkets triste og samtidig vakre tilfang er nesten uvirkelig: Kjæresten blir gravid. Men vil den syke rekke å se barnet sitt? For legene har jo gitt ham bare ni måneder igjen å leve. Like lenge som det tar et barn å bli til. Koblingen blir til en sterk scene og en sang om tid og om den grunndrift vi alle har: å leve og overleve.

Reinrosa

Neste scene snur stykket og løfter det opp til en ny dimensjon: Vi befinner oss inne i Sunndalsfjella, hovedpersonen er på reinsjakt og er kommet på skuddhold av storbukken. Det er en fantastisk scene forfatter Svein Sæter, selv ivrig jeger, har skrevet: Vi opplever hvordan hovedpersonen lever seg inn i jakta med en slik intensitet at alle tanker på kreft og sykdom er velsignet borte for en liten stund. Golberg Mulviks spill leder tankene til Per Gynt og bukkerittet, og det er noe drømmeaktig over scenen: drømmen om å leve det gode livet her og nå uten tanker for smerte og savn og undergang.

Scenen avsluttes med det som kanskje er stykkets musikalske høydepunkt: sangen om reinrosa, med tekst av Sæter og musikk av Jo Inge Nes. Reinrosa er symbolet på den fri blomsten, på det vakre livet slik det kan være og skulle være. Karen Hansen Brandvold synger praktfullt og betagende.

Stykket avsluttes med en scene og sang om håp: E vil levva! Det er selvsagt et riktig grep. For det går en rød og sterk tråd gjennom stykket: opprøret mot sykdommens jerngrep og skjebnens nådeløshet og hyllesten av livet og kjærligheten.

Godt og viktig

Det er utrolig godt gjort at den vesle staben har klart å skape et så godt og viktig stykke teater på så kort tid, bare med lokale ressurser. Dette sier litt om hva musikkspillet om ladyen har kastet av seg: Sunndal med nærområdet inkludert har sterke krefter i alle ledd av en teaterproduksjon: tekstforfattere, komponister, regissører, scenografer, lys- og lydfolk, musikere, skuespillere, dansere.

I Kreft for faen! har flere musikere skrevet sanger, og det fungerer godt: Scenene er svært ulike, det musikalske uttrykket er godt tilpasset det. Noen sanger er jazzpreget, andre er rene rockemelodier, atter andre er popballader.

Scenografien er enkel og godt tilpasset det faktum at stykkets tema knapt trenger særlig mye ytre staffasje. Fjella i Sunndalen er bakveggen for aktørene, og det leder tankene naturlig til omgivelsene som mannen stykket handler om, lever i til daglig.

Tre dansere bidrar til å skape fysisk bevegelse i scenene, og de har samtidig rollen som «hvite engler», det vil si gode hjelpere i helsevesenet.

Også regien er godt tilpasset formålet: her er ingen unødvendige grep og påfunn som kan komme i veien for en historie som står fjellstøtt i kraft av sin egen styrke og autentisitet.

La meg avslutte med en oppfordring: Se dette stykket, det angår deg og dine nærmeste, og du blir ikke nedslått og trist av å se det, snarere tvert imot. Det går to forestillinger lørdag.

Omtalen er basert på generalprøven torsdag kveld.

Artikkeltags