Shira parat til å redde liv

Hilde Amundø og Shira ble kalt til tjeneste tre dager etter at de var godkjent som redningshundekvipasje.

Hilde Amundø og Shira ble kalt til tjeneste tre dager etter at de var godkjent som redningshundekvipasje.

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Tre dager etter at Hilde Amundø og hunden Shira ble godkjent ekvipasje til vintersøk, ble de kalt ut til leteaksjon etter et snøskred i Oppdal.

DEL

Det skjedde samtidig med at redningshundfolket på Nordmøre var i ferd med å danne egen avdeling. Avdelingen blir hetende Sunndal og Omegn lag av Norske Redningshunder, med ekteparet Hilde og Kurt Amundø fra Sunndalsøra som drivkrefter. Kurt har vært lenge i «bransjen» og er godkjent instruktør på kursene som organisasjonen holder.

Men i disse dager er det Hilde og den fem år gamle rottweilertispa hennes, Shira, som er familiens midtpunkt. For kort tid siden nådde de to endelig et mål de har arbeidet lenge og systematisk mot: å bli sertifisert som ekvipasje på vintersøk, klasse A. Det vil si at de i løpet av tre år har gått alle gradene av kursing, fra grunnkurs, via klassene C, B og fram til A-kurset.

Sertifiseringen innebærer at ekvipasjen kan bli satt inn i hendelser som skjer i vinterterreng, først og fremst i snøskred, men også i søk etter savnede personer i terrenget.

Oppdrag Gjevilvassdalen

Det var nettopp et slikt søkoppdrag Hilde og Shira ble utkalt til i midten av mars, da en tysk skigåer var meldt savnet i Gjevilvassdalen i Oppdal. Hilde forteller:

– I løpet av kort tid skulle jeg være på plass med alt i orden. Hver ekvipasje har fullt ut ansvar for seg selv og eget utstyr. Vi er selvgående og må kunne klare oss selv i ett døgn med mat, klær, radio, lykt, jervenduk og så videre. I dette tilfellet var det to hunder i søk og to som ventet på å avløse. Jeg kom ikke med i direkte søk, fordi den savnede ble funnet, men jeg fikk likevel oppleve hvordan det er å være en del av en slik operasjon.

Det som skjedde på Oppdal, forteller Hilde og Kurt, viser hvordan hundene inngår i slike aksjoner: Organisasjonen Norske Redningshunder er en selvstendig enhet, som ikke er en del av Røde Kors eller politiet:

– Vi opplever ofte at folk blander dette sammen, at de tror hundeførerne er en del av Røde Kors. Slik er det ikke, vi er selvgående under en operasjon. En av de viktige forutsetningene i arbeidet vi gjør, er at vi skal kunne være ute i terrenget og klare oss på egen hånd i minst et døgn, sier Hilde.

Tre klasser

De fleste forbinder redningshundene med søk i snøskred, og tidligere ble hundene bare omtalt som lavinehunder. Men det er snakk om en helårs tjeneste, der ekvipasjer som er godkjent for det, også kan settes inn i barmarksøk og ruinsøk, for eksempel i sammenraste bygninger. Norske redningshunder har deltatt på operasjoner i land som Iran og Tyrkia.

Barmark og ruin er dermed to egne klasser i organisasjonen, med egne kursbevis. Også disse klassene stiller store krav til hund og fører, fordi de kan være snakk om svært krevende aksjoner, for eksempel barn som er savnet i skogen, eller savnende personer med suicidale tendenser:

– Slike søk stiller store krav til hundene. De må gå systematisk til verks og markere og gi tilbakemeldinger på alt de finner som ikke hører hjemme i leteområdet, for eksempel i en skog. Det er både tidkrevende og slitsomt, sier Hilde.

Ikke minst krever det dag ut og dag inn med trening, i organiserte og kunnskapsbaserte former. Og nettopp på det området har ildsjelene i Sunndal nettopp tatt et viktig skritt framover i og med opprettelsen av den nye lokalavdelingen.

Egen lokal avdeling

Tidligere soknet hundeførere i Sunndal og på Nordmøre ellers til avdelingen på Oppdal. Etter hvert som interessen lokalt økte, var tida inne for å stå på egne bein. I startfasen er rundt 15 personer tilknyttet avdelingen, spredt over et område fra Sunndal til Tingvoll, Kristiansund, Torvikbukt og Hustad. Organisatorisk er avdelingen knyttet til Norske Redningshunders distriktskontor i Trøndelag.

Det er en stor – og lite regningssvarende – porsjon idealisme og glødende interesse for redningsarbeid og hund som driver medlemmene i klubben, forteller Hilde:

– Dette er en livsstil, drevet av en genuin interesse. Det blir masse trening, også fysisk. I tillegg kommer alt det praktiske og økonomiske. Vi betaler det meste fra egen lomme, og det blir en god del. Hundene og utstyret til dem koster, og det er snakk om mye og dyrt utstyr også ellers. Vi er pent nødt til å ha utstyr som tåler de store påkjenningene det kan være snakk om i ekstreme situasjoner. Heldigvis har vi begynt å få sponsorer som Tess, Mekk og Tingvoll Elektro, som hjelper oss.

Aktiviteten er krevende også på andre måter: det trengs områder å trene i, både vinter og sommer. På vinterstid har man fått anledning til å trene i Børsetlia, og nå ser det også lovende ut for barmarksesongen, forteller Kurt:

– Grunneier Anders Røkkum har gitt oss lov til å trene i Røkkumsskogen, når det ikke er kalvingstid for viltet. Det setter vi stor pris på, og allerede i midten av april skal vi ha ei samling der. Da kommer det ekvipasjer fra hele distrikt Trøndelag, med innkvartering på Steinsvoll. Vi får også besøk helt fra Østerrike til den samlingen.

Trenger velvilje

Kurt og Hilde vil helst ha tilgang til enda flere områder å trene i, også på Sunndalsøra. Derfor hører de mer enn gjerne fra grunneiere som har områder de mener kan egne seg. Verdt å merke seg, påpeker de, er at redningshunder i trening og aksjon ikke er underlagt vanlige båndtvangbestemmelser, og de kan dermed være løse i terrenget, så fremt de er merket som redningshunder.

Kurt er ansatt i Sunndal kommune, Hilde i utstyrsforretningen Mekk. Dette er arbeidsgivere som verdsetter å ha ansatte med denne sjeldne og krevende interessen:

– Vi er avhengige av at våre arbeidsgivere gir oss fri på kort varsel hvis vi blir utkalt. Der er Sunndal kommune kjempeflott, sier Kurt. – Og Mekk, i mitt tilfelle, legger Hilde til.

Tida er inne for å hilse på hovedpersonen: Shira hopper ivrig ut av bilen og gir journalisten en vennlig dytt i leggen, mens hun snuser inn hovedbudskapet som måtte ligge skjult i gresset der vi sitter i utkanten av Øratorget. Shira er av Kurt og Hildes eget oppdrett, og som rottweiler er hun en av rasene som blir brukt i redningsarbeid. Andre raser kan være schäfer, belgisk fårehund og retrievere, og unntaksvis andre.

Hilde og Kurt understreker at de gjerne hører fra folk som ønsker å vite mer om redningsarbeid med hund, og som kanskje kan tenke seg å prøve hva det innebærer.

– De kan bli med oss på en treningstur og få et inntrykk av hva vi holder på med, og hva som kreves, sier Hilde.

For turglade sunndalinger kan det være godt å vite at de to damene er parat til å rykke ut på kort varsel hvis noe skulle skje i siste del av vintersesongen, for eksempel på påsketuren.

Politiet fornøyd

Politiet i Sunndal har merket seg at Sunndal igjen har fått en godkjent redningshund. Det setter politiførstebetjent Esben Bakk pris på:

– Det er veldig positivt at vi har en ekvipasje lokalt her i Sunndal. Politiet har en godkjent hund i Molde, men det er langt dit, og vi vet hvor viktig tida er hvis det for eksempel er snakk om et snøskred. I en kommune som Sunndal er det stor risiko for at det kan gå skred der det blir behov for å sette inn hund.

Bakk mener risikoen har økt de siste årene:

– Det skyldes at stadig flere driver med ekstremsport og legger ut på turer i bratt terreng, der faren for ras til tider kan være stor. Det er stadig mer aktivitet å se i fjellsidene rundt Sunndalsøra, for eksempel ser vi ofte lys i Hareimdalen om kveldene.

– Redningshundene er dermed samfunnsnyttige?

– Absolutt, og vi i politiet ser gjerne at de som holder på med dette, blir støttet både økonomisk og praktisk, sier Bakk.

Artikkeltags