Tragedien i Kleivgardan

På Lønset kirkegård er de omkomne hedret med en to meter høy støtte sentralt på kirkegården.

På Lønset kirkegård er de omkomne hedret med en to meter høy støtte sentralt på kirkegården.

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

KLEIVGARDAN: Da Storfonna raserte Kleivgardan ble mange spådommer begravet, sammen med et 30-talls personer. Mange av dem slektninger av John Kletthammer. Han bor i dag på en av gårdene som overlevde det gedigne snøraset 1868.

DEL

Mange snørike vintre er gått siden den gangen i 1868, men John og kona Ildri er ikke redd historien skal gjenta seg – ikke etter at de i 1976 flyttet fra gården på grunn av enormt snøfall.

– Når det ikke gikk ras den gangen, da er vi trygge, ler Ildri ved minnet.

Dermed blir, heldigvis, det som skjedde natt til 12. februar 1868, midt under veiarbeidet med den nye hovedveien fra Sunndal til Oppdal, enestående i sin historie.

Raset, som fremdeles troner på toppen av statistikken over flest omkomne ved snøras her til lands, var en kilometer bredt og 60 meter dypt på det dypeste i elva. Det sies at da veimyndighetene kom for å se omfanget, besvimte de.

Kletthammer, Emang og husmannsplassen Emangsmorken var tilintetgjort.

BOR I RASOMRÅDET. Blant de 32 omkomne var det 21 veiarbeidere og familiemedlemmer av disse. De resterende 11 hørte hjemme på Kleivgardan, og flere av dem Johns slektninger. Når han i dag bor midt oppe i rasområdet, er det ikke å undres over at han har utviklet en egen interesse for det som skjedde den gang.

Historiene er mange, feilkildene likeså, men midt oppe i det hele finnes det noen kilder som anses sikrere enn noen. Den ene er Erik Liabø, som ledet letearbeidet umiddelbart etter raset, inntil lennsmannen overtok og etter hvert ansatte en mann til jobben. Den andre er overingeniør Christie.

Veiarbeiderne bodde fordelt på flere gårder, men hovedbasen var lagt til Stekeren. Gården, som ligger like ved riksveien, ble spådd en dyster framtid når raset kom til å gå.

For at det skulle gå ras, var en kjensgjerning. I to uker hadde uværet rast, i over en uke hadde det snødd. Ole Halvorsen på Nedre Kletthammer var blant dem som var mest overbevist om at det kom til å gå ille med Stekeren, mens hans egen gård ville berge. Han var bror til Johns oldefar, og når han så vinduene dugge på Kletthammer, mente han at de gråt for Stekeren. Han ville like til hente ut skiene til Steker-bonden og pengekassen til Christie, for dette burde ikke gå tapt i raHELTESTRID. Kvelden før raset skulle komme til å gå, var overingeniør Christie og ingeniør Svabe på tur til Kletthammer. Svabe var blitt god kamerat med Haldo Hevle, som bodde her, og de ville søke ly for raset. Så skulle det skje at Christie ombestemte seg og vendte tilbake til Stekeren, mens Svabe gikk til Kletthammer.

Senere kunne de to kameratene fortelle om taket som løftet seg, stjernehimmelen som kom til syne og endelig hvordan de reddet hverandre etter å ha blitt tatt av raset, blitt liggende høyt oppe – bare få meter fra en stupkant. Fortsatt strides etterkommerne om hvem som reddet hvem.

Raset delte seg. Stekeren ble stående som en øy. Når en av Christies drikkfeldige menn kom inn døren og ville fortelle om det som hadde skjedd, trodde Christie han var på fylla. Raset hadde de åpenbart ikke hørt.

Allerede to dager etter skrev Christie brev til veidirektøren «mens postbudet venter». En drøy måned senere sto det om raset i Osloavisen Morgenposten. Først med våren og snøsmeltingen skulle de siste bli funnet.

I fire puljer ble de omkomne gravlagt. I dag står det en stor minnestøtte ved Lønset kirke, hvor alle de omkomnes navn står inngravert.

MENNESKENE. Der finner man tidligere nevnte Ole Halvorsen, sammen med kone og ei datter. Mens Ole levde ennå da han ble funnet, fant man ikke de to andre før senere, helt inne ved stuemuren. Liabø ønsket å begynne å lete her, men ble anbefalt å starte andre steder. At han hørte på det rådet angret han nok lenge på.

Der finner man også Johns tippoldefar, Ole Johnsen og hans Randi som bodde på Emang. De passet denne natten barnebarnet Ildri fra Kletthammer, som også møtte bøte med livet i raset. Deres egne barn overlevde, men Anne på 11 år var livløs da hun ble funnet. Hun ble bært til husmannsplassen Emangsmorken, men fant denne borte i raset. Ferden gikk da videre til Stekeren, hvor Christie ga henne brennevin med skje. Dette var naturlig hard kost, og da Anne våknet bet hun i skjeen så hardt at bitemerket festet seg. Denne skjeen finnes fortsatt på Stekeren.

Hele vinteren gikk med til leting. Man utvikler en solid galgenhumor av slikt, og det sies at folk spilte kort og hadde det lystig mens de lette mer eller mindre skjødesløst. Her kunne en arm og tå raskt bli kuttet av. Anders Olsen fra Emangsmorken var den siste som ble funnet. En tidlig vårdag, 10. april, ble han og sju til begravet som de siste ofrene av Storfonna.

Man skal ikke glemme at hele 30 også overlevde, selv om det blant disse var mange hardt skadde. Flere overlevende kunne det ha vært, men i kaoset vet man at enkelte nærmest ble glemt. En mann skal ha kommet seg til fjøset på Stekeren, og var svært utmattet. Her møtte han en tjenestepike som skulle hente hjelp, noe hun glemte. Mannen omkom. Andre hadde mer flaks. Som den lettkledde jenta som ble reddet av en skinnfell som kom flyvende gjennom luften.

Blant de overlevende var også en slektning av Knut Hamsun. Peder Skultebakken, navnebror av Hamsuns far, overlevde. Han var da 15 år, sønn av arbeider Knut Skultebakken, og mistet fem søsken samt sine foreldre.

Verken oppdalsprest Holtermann eller hans sunndalskollega var særlig glad i det livet arbeiderne medførte, ikke minst etter å ha vært på Stekeren på bibellesning. Derfor greide ikke Holtermann å dy seg under gravferden: «De som nå ligger blekt i døden, hånte meg (...)». Dette var for øvrig ikke første raskatastrofen Holtermann opplevde, og brukte derfor samme teksten her som i 1831 på Kvernes, Averøya.

HUSENE. Kletthammer besto av to hus, det ene berget – det andre ble tatt. Dette ble gjenoppbygd i en svært spesiell stil. Bare to hus her til lands er bygd på en slik måte, hvor huset er bygd så tett inntil fjellet at taket bare er halvt. Dette berget Nedre Kletthammer da det i 1923 gikk et nytt ras. Bare pipa ble tatt da. Dette er for øvrig det siste kjente større snøraset. Lenger bak i tid kjenner man til to ras allerede på 1700-tallet, hvor det omkom henholdsvis en og to personer.

Også Emang og Emangsmorken ble jevnet med jorden, og bare Emang ble gjenoppbygd.

Artikkeltags