Nå har vi endelig fått smaken av lokalfotballen igjen. Nye talenter imponerer, veteraner holder stand og interessen er høyere enn på flere år. I Kvass/Ulvungen har vi et lag som hevder seg i 5.divisjon. På Sande har vi et herrelag som imponerer oss med samhold og trøkk.

I helgen er det duket for et av de største oppgjørene i året for min del. På nivå om ikke høyere enn Manchester United vs Liverpool eller Northug vs Hellner. Jeg snakker om indrefileten av alle oppgjør: Sunndal – Surnadal. I to år har jeg måttet ventet på dette oppgjøret. To lange år. Endelig skal ferger igjen fylles opp, høyreiste røde flagg vaie i Sandevinden og gresset på stadion er mer strøkent enn noen gang.

I Sunndal har vi et ungt lag. Et fryktløst lag. Et spennende lag. De har blitt tvilt på, men samtidig møtt store forventninger. Uavhengig av dette, ser jeg et uredd lag med kamerater som står opp for hverandre. For første gang på flere år ser jeg et lag som bygger opp, hjelper og kjemper for hverandre.

De fortjener hele dalens støtte denne helgen. De fortjener å oppleve et folkerikt Sande stadion. Det kommer til å komme mange fra Surnadal, men vi skal være flere. Mange flere. Har du unger, ta de med. Skal du lage middag, lag den senere. Er det regn, ta på regnklær. Vi skal støtte gutta. Min oppfordring er enkel: KOM PÅ SANDE STADION!

Lewis skal danse, Lervik dirigere og Melkild trøkke. Nå skal vi vise hvem som er størst på indre Nordmøre. Nå skal vi passere de blå. Endelig derby. Endelig rødt mot blått. SANDE STADION!

SIL-GUTT-HEI!