Gå til sidens hovedinnhold

Sporene vi legger etter oss

De fleste av oss er blitt vandrende informasjonssentraler. Vi går ikke ett skritt uten at det blir registrert av den elektroniske fotlenka vi frivillig bærer med oss: mobiltelefonen. I begynnelsen av februar fikk jeg en oppdatering av min livsledsager Google: jeg hadde i løpet av januar besøkt to byer: Sunndalsøra og Grøa (der jeg bor).

To hele byer! Ikke så verst med tanke på at vi lever i koronaens tid. Og litt stolt var jeg jo også over at selveste Google omtalte hjembygda mi Grøa som by. Det kommer seg, selv om alt her oppe er nedlagt: barnehage, butikk og snart ryker nok skolen også. Det blir litt av en by. Good bye, kanskje?

Google overvåker meg hvert sekund av døgnet. Bekymrer det meg? Ikke så mye. Mine hverdager er såpass enkle og udramatiske at Google gjerne må få holde på. Takk for oppmerksomheten!

Jeg tenker heller ikke så mye på mitt ettermæle. Livet ble som det ble, noen nedturer, mange oppturer, i snitt sånn midt på treet. Men enten jeg vil eller ei: Mitt enkle liv er bevart for ettertida i ufattelig mange kilder. Noen av dem er gode gamle fysiske kilder, som bilder, brev, bøker, diverse dokumenter og annet rask som ligger i gamle plastposer og arkivhyller i kjelleren eller de befinner seg pent innlimt i noe som vi i gamle dager kalte fotoalbum. Kanskje blir mye av dette kastet eller brent når eller hvis jeg en gang flytter fra huset. (Før eller siden vil det jo måtte skje, med eller uten kroppstemperatur...)

De fleste av kildene vil uansett bli bevart, enten jeg vil eller ei. Det er de elektroniske - eller digitale, jeg vet ærlig talt ikke helt hva som er forskjellen - sporene vi legger etter oss. Mye av dette er offentlig regi i form av utallige registreringer av vårt liv fra fødsel til død. NAV, Skatteeetaten, helsevesenet, skoleetatene, politiet, banken, etc etc vet alt om oss. Mye av dette er taushetsbelagte opplysninger, men om femti år kan det vel hende at det sitter et barnebarn og søker oss opp, etter å ha fått løyve til innsyn i vårt forgangne liv.

I tillegg kommer selvsagt flommen av spor vi frivillig legger etter oss, særlig på sosiale medier. Jeg vet ikke hva som skjer med alt dette materialet når vi en gang er ute av tida, trolig vil det bli liggende tilgjengelig i en eller annen form. Kanskje et eller annet sted oppe i den digitale skya, som synes å ha overtatt mye av plassen der oppe, til fortrengsel for de himmelske makter som pleide å oppholde seg der. Jeg vet ikke om vi eier vi vår egen Facebook-side, eller om det står noe med liten skrift som vi burde ha lest da vi opprettet siden. Selv har jeg i flere år puslet med denne bloggen min, nærmest for unyttig moro skyld. Hvor den befinner seg om femti år, aner jeg ikke, kanskje ligger den som en mumie under et tykt lag av digitalt spindelvev, side om side med gamle Facebook-statuser og alskens skjermdumper av Snapchat-meldinger. Kanskje er digital arkeolog et vanlig yrke om hundre år? Unge mennesker som graver seg ned i all grums og grams vi har etterlatt oss i skyene for å finne ut hvordan vi levde og tenkte på 2020-tallet!

Les videre på bloggen Baktanker.

Kommentarer til denne saken