Arne Ulvund med ny bok: Kjærlighet i krisens tid

Arne  Ulvund

Arne Ulvund

Artikkelen er over 1 år gammel

Boka I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre, ble utgitt i et lite prøveopplag tidligere i år – uten nevneverdig lansering. Det viste seg at interessen for boka var større enn forfatteren Arne Ulvund fra Grøa i Sunndal hadde turt å håpe på, og nå er den trykket i et nytt opplag.

DEL
Boka har fått undertittelen En fortelling om slektninger, og den handler om mennesker i forfatterens egen familie og slekt, både på fars- og morssiden:

– Jeg skriver om dem ikke fordi de har utført samfunnsbragder, men fordi de kan fortelle meg historier om hva det vil si å være et menneske. Utfordringen var å gi historien et visst allment preg, der også lesere utenfor min egen familie og slekt kunne kjenne seg igjen, sier Ulvund.

Første del av boka handler om forfatterens farsslekt i Ålvundfjord. Hovedsaken her er hvordan krigen kunne splitte en familie politisk, med et underliggende spørsmål: Hvordan kunne mennesker som sto hverandre så nær, likevel havne i så ulike politiske leire? Mens farfaren Anton Ulvund var økonomileder i Stangvik NS, sloss to av hans sønner mot tyskerne til lands og til sjøs. Leif deltok i kampene ved Segalstad bru i Gausdal i april 1940, broren Alf var midt inne i infernoet på strendene i Normandie i juni 1944.

Andre del er i hovedsak lagt til Sunndalsøra, og skildrer blant annet samlivet til forfatterens foreldre Leif og Gunnvor. De hadde begge store personlige utfordringer:

– Far slet med alkoholisme, samtidig som mor var psykiatrisk pasient på grunn av sine angstproblemer. Det høres dystert ut, men vi fire søsken opplevde det likevel ikke slik. For det jeg har forsøkt å få fram i boka, er den sterke kjærligheten mellom mor og far, de var uendelig snille mot hverandre og løftet hverandre fram gjennom brottsjøene. Jeg er nesten fristet til å kalle boka en kjærlighetshistorie, forteller Ulvund.

Også andre i familien på morssiden slet med nerveproblemer, og begge Gunnvors foreldre ble behandlet med elektrosjokk. I et kapittel har forfatteren skildret hvordan morfaren kan ha opplevd møtet med elektrosjokkene som pasient ved Dedichens privatklinikk i Oslo i 1947.

Er så dette nok en bok i rekken av elendighetsskildringer fra innsiden av en familie? Ulvund ønsker å moderere det inntrykket:

– Jeg har forsøkt å skrive en litt annerledes historie enn det som er tidsriktig nå, med overgrep, vold og bunnløs elendighet. Jeg forstår jo at slike historier må skrives, men det kan bli litt ensformig. Og det slår meg hvor forsvarsløse de er, disse menneskene som blir angrepet, forfatterne skriver fra sin uangripelige ensidige vinkel, og feller en endelig dom over foreldre, tidligere ektefeller, eller hvem det nå er. Og blir forfatteren angrepet, er standardsvaret som løser alle problemer: det er jo fiksjon! Kanskje er det på sin plass å rapportere at det gode – kjærligheten – har grobunn også der det tilsynelatende bare er elendighet. Uten at det blir en falsk idyll ut av det.

Om sin litterære metode sier Ulvund dette:

– Jeg veksler mellom fakta og fiksjon, der er jeg moteriktig! Men også der jeg dikter, har jeg forsøkt å skrive så tett opp til kildene som mulig. Og så gjør jeg noe jeg hadde litt moro av: Jeg lar et par av personene slippe til med sine versjoner. Like før bestefar Anton dør i 1947, mottar han et brev fra Grøa i Sunndal, datert 2017, fra sitt barnebarn Arne Ulvund. Vedlagt i brevet er manuset til boka, og jeg ber Anton si sin hjertens mening om det jeg skriver om ham og hans familie. Etter litt nøling skriver Anton et langt brev tilbake, som jeg mottar i 2018. Brevet fra Anton er nok litt annerledes enn jeg hadde ventet!

Boka er gjennomillustrert med fotos av personene og stedene som er omtalt. Den er utgitt på forfatterens eget forlag, og den selges direkte fra forfatteren.

Ulvund var i mange år journalist i lokalavisene Driva og Aura Avis. Han har også skrevet og utgitt flere lokalhistoriske bøker, blant annet om Barbara Arbuthnott og Hydro Sunndal.


Artikkeltags