Undervegs i skolestruktursaken i kommunen, har det kommet klart fram at «alle» mener noe om «noe», med eller uten faglig eller forskningsbasert hold til grunn for sine ytringer. For oss virker det klart at meninger som framkommer i diverse åpne møter omkring skolestrukturen i Tingvoll, er tilpasset det faktum at ingen vil miste arbeidsplassen man har, at vi er alle oss selv nærmest og at vi er preget av sterke følelser. Selvfølgelig og naturligvis.

Det positive med en slik langvarig kartlegging og prosess som gjøres av kommunen i disse dager, er mellom anna at det roer ned gemyttene mellom distrikta, og muligens gir en følelse av medvirkning i prosessen mot det uunngåelige resultatet. Og medvirkning vet vi jo alle setter pris på- også når resultatet blir et annet enn det man håpet på. Det er jo også klart at en medvirkningsprosess forut for et upopulært valg, vil gjør det enklere emosjonelt for de som skal foreta valget.

Om strukturkartlegginga søker å tvinge bort følelser, få reelle synspunkt på bordet m.m, så blir det likevel noe svært kunstig og rart ved det hele. Dette hevder vi fordi vi selv har hørt dette uttales av andre, men også kjent på det selv. Og hvorfor blir det slik? Kanskje fordi det hele er nettopp kunstig. En FAU-representant vil selvsagt hevde de fakta som passer sin nærskole best. Det samme vil en lærer ved skolen, en elev ved skolen, en butikk i nærområdet. Og ingen andre kan jo selvsagt være uenig i disses meninger eller overbevisning?

For mange spørsmål man skal svare ut, så finnes det ingen fasit.

Men, når også noen ubestridte fakta legges på bordet i diskusjonen som bla a at de yngste barna er mindre robust enn de eldste, - og man faktisk ikke kan enes om dette engang, så blir det mer som et skuespill. Det blir enda mer tydelig at vi er oss selv nærmest. Og til og med glemmer barnets beste oppi det hele.

Og apropos de yngste barna, er det klart flere forskningsbaserte både teorier og fakta som viser til at nedlegging av MOS ikke vil gagne denne gruppen på flere områder. Oppsummert er nedlegging av MOS såpass graverende at foreldre ved MOS faktisk ikke ser det som et alternativ å la de yngste barna sine ta buss til Tingvoll hver dag. Det er et ganske sterkt signal i seg selv, for de som til syvende og sist skal bestemme resultatet.

Andre faktorer som folkevalgte og kommuneledelse bør se på når hverdagen til små barn rokkes ved, er mellom anna to store samfunnsproblem; stress og livsstilssykdommer/inaktivitet.

Jo yngre barn, jo mer stabilitet, ro og forutsigbarhet behøver de. Hvilke konsekvenser forhøyet stress har i hverdagen er vel unødig å nevne. Også udiskutabelt hvorvidt det vil kunne medføre mer stress i hverdagen til et lite barn å tilbringe dagen i et uoversiktlig miljø, kontra et oversiktlig.

Livsstilsykdommer er mye forsket på i det siste, også ift skoler. Seniorforsker Annelin Seppola skriver i en artikkel i Klassekampen i 2018 at:

«Overvekt og inaktivitet er store utfordringer for folkehelsen. Vår forskning tyder på at det kan være grunn for å forske videre på om det ligger en helsegevinst i å beholde bygdeskolen. Aldersblanding, trygghet og gode utearealer er viktige årsaker».

Hun skriver videre at

…Selv om to år er for kort tid og to skoler et for lite utvalg til å trekke konklusjoner som kan generaliseres, gjorde vi funn som pekte i retning av at forholdene for å lykkes med fysisk aktivitet på skolen er bedre lagt til rette på en liten, fådelt skole der elever leker sammen på tvers av aldersgrupper, enn på en stor ungdomsskole der elevene er ferske. Å starte på en ny skole der man ikke kjenner alle sine medelever kan være en hard overgang, og vår forskning gir inntrykk av at dette ikke stimulerer til deltakelse i fysisk aktivitet. Redselen for oppmerksomhet kan føre til at noen trekker seg unna aktivitet. Dette gjelder spesielt i idrett, ettersom elever som er kjente med idretten lett blir dominante.

Det vi i FAU Meisingset videre hevder, er at familier også får mindre tid til å la barna delta i fritidsaktiviteter eller andre fysiske familieaktiviteter, ved en nedlegging av skolen på Meisingset.

Vi vet at flere har sett på dette med lengre tid på skolebussen som et problem for sine barn. Det er likevel flere i strukturkartleggingen som har unngått å ta stilling til dette- og kanskje pga manglende kunnskap om temaet? Manglende personlig erfaring? Vi vet ikke. Men dette er forsket noe på. Bortsett fra det åpenbare; mindre tid med familien, så viser forskning altså uheldige konsekvenser for barna (Solstad, 1978). Også her ser man på inaktiviteten dette medfører. Av erfaringer fra ymse steder, påstår FAU på MOS i alle fall at skolebussen er et sårbart sted hva gjelder mobbing og uartig atferd.

U.dir. sier følgende:

Det er altså særlig viktig å organisere skyssen for de som går på første trinn slik at reisetiden blir så kort som mulig, sier Utdanningsdirektoratet. Og vi er enige. Når barna på Meisingset i dag tar buss fra svømminga på TBU, bruker flere av barna èn time hjem igjen. Kommunen er langstrakt, og for barna fungerer skolestrukturen slik den er nå, tenker vi.

Så er det den uendelige diskusjonen omkring det faglige. Her er det mange som syns og mener noe. Som ikke nødvendigvis henger sammen med noe med faglig hold i. Som strukturkartleggingsprosessen viser, så er de fleste godt fornøyd med det faglige og sosiale tilbudet sitt barn får slik det er nå. Men det har undervegs blitt nevnt «fådelt skole» med en noe negativ og kritisk svung over. Hvorfor? - Vegard Kvam er professor i pedagogikk ved Universitet i Bergen og professor ved NLA Høgskolen. Kvam har sine forskningsfelt innen pedagogisk historie og filosofi, og han er medredaktør for Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk. Kvam skriver en artikkel om temaet som kan leses her:

https://utdanningsforskning.no/artikler/2013/bygdeskoler-med-fadelt-ordning--en-aktuell-politisk-og-pedagogisk-utfordring/

Artikkelen viser at det er lite forsket på området, i alle fall i senere tid. Men den viser også en rekke punkt som vil ønsker sitere her:

Det er bred enighet blant fagpedagoger med interesse for fådelte bygdeskoler at aldersblanding i skolen kan være tjenlig for utvikling av sosial kompetanse. Myndighetene har også i nyere tid omtalt læringsmuligheter som følge av aldersblanding, også i skoler som i utgangspunktet er fulldelte, som positive.

Ifølge professor Karl Jan Solstad har aldersblanding klare fortrinn med tanke på sosial læring (Rønning, Solstad og Øines, 2003, s. 48). Professor Rune Kvalsund (1995), som bygger sine data på et omfattende materiale av observasjoner i 2-, 3- og fulldelte skoler, hevder at relasjonsmønsteret i skoler med aldersblanding fremmer «djupare sosial samhandling» mellom elevene enn i fulldelte skoler (s. 364).

Han mener å ha grunnlag for å hevde at de fådelte bygdeskolene, med sin størrelse og delingsform, har særlig gode rammevilkår for «sosialiseringskvalitetar» (s. 377). Førstelektor Nils Eckhoff (1986) kan vise til antropologiske og sosialpsykologiske studier hvor det kommer frem at barn i aldersblandede grupper har bedre forutsetninger for å tilpasse seg samfunnslivet enn barn i aldershomogene grupper (kap. 6).

Førstelektor Kristoffer Melheim (1998) hevder, på bakgrunn av forskningsresultater i land som USA, Russland og Danmark, at fådeltskolen med aldersblanding ikke er en avleggs skoleform, men snarere en fremtidsrettet modell for organisering av læringsgrupper i skolen. Det skyldes at fådelte skoler med aldersblanding og færre elever per lærer har gode muligheter for å fremme aktive og selvstendige elever. Elever som får undervisning i aldersblandede grupper kommer godt ut både faglig og sosialt (s. 25, 53, 70).

Og førsteamanuensis Sidsel Germeten (2005) som i perioden 2002–04 var ansvarlig for et større forskningsprosjekt for evaluering av forsøk med fleksibel skolestart i Oslo, konkluderer ut fra sitt materiale med at desto mer gjennomgående aldersblandingen praktiseres, desto lettere har lærere for å tilpasse opplæringen til den enkelte elev. Hun mener å kunne dokumentere at det har god læringseffekt at eldre elever er yngre elever til hjelp i læringsarbeidet (s. 285).

Fra myndighetenes side har aldersblanding som et pedagogisk tiltak i fulldelt skole som nevnt fått økt oppmerksomhet fra 1970-tallet og fremover. Det gjenspeiler som vi har sett læreplaner på 1970og 80-tallet. Også i den generelle delen av Læreplanverket av 1997, som er videreført i Kunnskapsløftet, heter det at aldersblanding «er ei kjelde til gjensidig læring, omsorg og ansvarskjensle» (s. 62). Men i planene av 1974, 1987, 1997 og 2006 blir aldersblanding bare presentert som et tiltak av tidsavgrenset omfang, ikke som en fast ordning.

I forarbeidet til opplæringsloven av 1998 (NOU nr 18, 1995) ble det gjort oppmerksom på at forsøk med aldersblandede læringsgrupper i fulldelt skole, og erfaring med aldersblanding fra fådelte skoler, viste at elevene hadde minst like godt utbytte i aldersblandede som i aldershomogene grupper (s. 162). Den endelige lovparagrafen åpnet likevel ikke for muligheten for en kombinasjon av aldershomogene og aldersblandede klasser ved samme skole (opplæringsloven, § 8.3).

At elever fra MOS er både sosialt og faglig dyktige barn, har vel FAU MOS hevda i en årrekke, så det er greit å faktisk lese at det har forankring i forskning. Men er det egentlig det faglige som skal fronte flaggborga vår? Er det slik at en skole gjør det betraktelig mye bedre enn en anna, i Tingvoll? Antageligvis vet vi alle hva svaret på det er. Videre må vi understreke det at vi ikke er «mot noen». Vår kamp for MOS handler ikke om at vi er mot noen, eller at noe er galt på TBU. Dette får vi høre hele tiden. Nei, vi er ikke mot noen. Men vi er «for MOS».

At man har et synkende folketall og stadig færre barn, går igjen som en selvfølgelighet når skolestrukturen omtales. Men er det egentlig slik? I alle fall har barnetallet økt på Meisingset. Og nye barn kommer til kommunen i disse krigstider- det er helt sikkert. Sårbare flyktninger som trenger både ekstra tid, kunnskap og ressurser.

I Aura Avis for et par uker siden, ble det i en artikkel om skolestruktursaken, henvist til at fagfolk på skolene i kommunen vil ha to barne- og ungdomsskoler; SBU og TBU. Dette er basert på de ansattes svar på noen spørsmål. Det dreier seg altså om 20-30 ansatte fra de store skolene, og 4 ansatte fra MOS. Slike tall blir for dumt å legge til grunn på en slik måte som her blir gjort.

I en undersøkelse blant brukerne av tjenesten (foreldrene), kommer det fram et klart ønske om å fortsette med samme skolestruktur som nå. Vi er fornøyde. Kommunen skal jo tilby en tjeneste til oss foreldre på vegne av våre barn, og det er vel en gang slik at brukernes behov veier tungt.

At det vil være økonomisk besparende å legge ned skolen på Meisingset er vel tvilsomt, mtp driften av bygget som likevel vil måtte fortsette, osv. Om man står igjen med et regnestykke som viser at det vil lønne seg økonomisk (i kroner og øre) å legge ned MOS, så har ikke det regnestykket tatt med samfunnsverdien skolen har. Det har heller ikke tatt med de konsekvensene en nedlegging medfører i tapte skatte-inntekter.

Så står vi igjen med et politisk ønske/vilje? Konsekvensene for Meisingset som bygd, som en del av Tingvoll kommune, er åpenbare ved en nedlegging. Det blir bare dumt å krangle på det. For hva er en bygd uten skole? Hvorfor skal en barnefamilie flytte til Meisingset om det ikke er skole der? Skolen er ikke bare viktig for oss som allerede bor her, men kan også være en avgjørende faktor for tilflytting og fraflytting. Skolen er selve grunnmuren for et lite lokalsamfunn. Omkring dette hersker liten tvil. Er det i Tingvoll et ønske om å følge trenden med å slå sammen, gjøre større, tro at større er bedre, overse verdiene som ligger i utkantene, verdiene ved at grisgrendte strøk blir drevet og at yngre generasjoner ønsker å drive skog og landbruk videre? Og gjør det som skjer rundt oss og midt blant oss i disse dager, at nedlegging og sentralisering fortsatt er veien vi vil gå?